Om seksuelle overgrep. LES MED RESPEKT!
Dette er noe jeg har hatt lyst til å skrive om lenge, men jeg har ikke turt. Temaet gjør vondt å skrive om. Men det er også veldig viktig å snakke om det! Dette er mine ord og tanker om seksuelle overgrep og hvorfor det gjør så vondt. Dette innlegget er veldig personlig, så les det med respekt.
Først: Hva er et seksuelt overgrep? Ung.no sier: Seksuelle overgrep inkluderer: Uønsket berøring, påtvunget seksuell aktivitet, smertefull seksuell aktivitet, voldtekt, sadistiske seksuelle handlinger, påtvunget seksuell aktivitet med andre, påtvunget seksuell aktivitet mens andre ser på. Et overgrep vil si at et menneske krenker et annet menneskes rettigheter. Overgrep kan ramme alle typer barn og ungdom, og både gutter og jenter.
Mange blir nok sjokkerte når de ser statistikken over hvor mange som har opplevd et eller flere seksuelle overgrep. Men jeg kan fortelle dere at det statistikken viser er bare toppen av isfjellet. Nesten samtlige av jentene (og mange av guttene) jeg har møtt i psykiatrien har opplevd seksuelle overgrep, uten at de er ført opp i noen statistikk. Enten som barn, ungdom eller voksen. Overfallsvoldtekter, av kjærester, familie, venner, bekjente og til og med folk i helsevesenet! I tillegg er det flere andre jeg kjenner som ikke er i psykiatrien som også har opplevd overgrep.
Et fåtall av dem har anmeldt overgrepet. Folk tør ikke å snakke om det. Det å ha vært igjennom et overgrep er forbundet med mye skam. Mange tier om det i mange år før de forteller det til noen, og mange går alene med det resten av livet. Det er så mange negative holdninger rundt det der ute. Mange mener at det er ens egen feil, at man kunne ha unngått det hvis man ville. Disse holdningene fører bare til enda mer skam og skyldfølelse.
Hva er det som gjør et overgrep så vondt? Det har jeg ofte grublet over. Nå skal jeg fortelle dere noe veldig personlig. En gang var det en gutt jeg kjente som ville at jeg skulle utføre oralsex på ham. Jeg sa nei, men han gav seg ikke. Til slutt satte han seg over meg og presset hele utstyret inn i munnen min. Jeg hylte ikke. Jeg bet ham ikke. Jeg sa ingenting, verken der og da, eller i ettertid. Jeg fortrengte det i 3 år, før noen fikk meg til å fortelle det. Og først 5 år etterpå kom ettervirkningene for fullt. Han vet ikke at jeg sliter med det. Jeg vet ikke engang om han vet at han gjorde noe galt. Jeg trodde han hadde rett til å gjøre det, og derfor sa jeg ingenting. Jeg bare skammet meg.
Jeg har grublet veldig over hvorfor denne opplevelsen fortsatt gjør vondt, så mange år etterpå. Hadde jeg slitt like mye om han hadde stappet en gulrot inn i munnen min? Hva er forskjellen?
Jeg tror forskjellen er at han trådde over en grense. Sex er noe intimt og personlig. Når man har sex, må man forbi en intimsone, og for å slippe noen inn i denne sonen, må man ville det.
Denne intimsonen er noe man er født med, og blir den innvadert kan man bli skadet for livet. Det er vanskelig å forklare det på noen bedre måte.
Mange som aldri har opplevd et overgrep spør ofte hvorfor man ikke kjempet imot. Hvorfor man ikke ropte etter hjelp. Når noen forgriper seg på en, blir man helt lammet. Det er noe som skjer i hodet, og man tør ikke å gjøre noe. Man blir redd. Mange opplever at man kobler ut. Man forsvinner fra virkeligheten. Dette er en overlevelsestaktikk som ofte skjer automatisk.
Det er mange forskjellige syn på hva som egentlig er et overgrep. For å kunne forklare nærmere, skal jeg fortelle nok en personlig ting. Flere ganger har jeg opplevd at gutter ikke tar et nei for et nei. De prøver seg, jeg sier nei, de sier jo, jeg sier nei, de prøver de seg igjen, jeg sier nei, de sier jo. Helt til jeg sier ja. Jeg blir med på det. Er dette et overgrep? Mange vil nok si nei, men etter mange samtaler med psykologer og hjelpere, tør jeg å si ja, dette er et overgrep. De respekterer ikke grensene man setter, og til slutt føler man seg så presset at man bare blir med på det. Etterpå angrer man, men man føler ikke at man hadde noen valg. Og så blir man sittende alene med skam og skyldfølelse fordi man ikke stod på det nei’et.
Svært svært mange mennesker får desverre livet ødelagt etter slike opplevelser. Skam. Skyldfølelse. Flashbacks. Man føler seg skitten, og som en “hore”. Selvtilliten raser. Og mange som først har opplevd et overgrep, opplever ofte flere i ettertid. Når intimsonen først er innvadert, er det lett å “la” den bli invadert igjen. Man føler seg gjerne verdiløs, og føler at man fortjener det, siden man allerede er skitten og brukt.
Dette var veldig tøft å skrive, men jeg synes det er viktig å være åpen om det! Informere folk der ute om hva som er riktig og galt, hvorfor det er galt, og hva som er konsekvensene for den personen som blir utsatt for denne forferdelige opplevelsen.
Jeg avslutter med en veldig bra twitterstatus jeg leste her en dag, hvor en gutt (kommer desverre ikke på hvem det var, men hvis noen vet det så rop ut, så jeg kan oppgi kilde!) skrev (husker ikke ordrett); “Hvor vanskelig er det å skille en jente som vil ha sex med deg fra en jente som ikke vil?“
Bildet er herfra.
-Hva er dine tanker om seksuelle overgrep?
-Har du opplevd det selv, eller kjenner du noen som har opplevd det?
Posted in Diverse, Meninger, Om psykisk sykdom
Tagged angst, depresjon, redd, seksuelle overgrep, seksuelt overgrep, traumer
30 Comments
Vonde tanker rundt valentinsdagen
I dag er det valentinesday, alle hjerters dag, og så videre. En dag fyllt av vennskap og kjærlighet, men også sjalusi og ensomhet. Helt ærlig så bryr jeg meg fint lite om denne dagen. Den er oppskrytt. Jeg sitter ikke her hjemme og føler meg ensom som ikke har noen date og som ikke har fått blomster på døra. Valentinsdagen er sikkert koselig den, for de som har kjærester, men for meg er den som en hvilken som helst annen dag i året.
Men selv om jeg ikke bryr meg så veldig om denne dagen, så kjenner jeg innerst inne på noe vondt. Det knyter seg i brystet hver gang jeg leser ordet “valentine”. Ikke fordi jeg føler meg ensom, men fordi jeg blir dratt tilbake til barneskolen. Hvert år den 14. februar ble vi tvingt til å lage et valentinskort til noen i klassen. Vi skulle skrive noen fine ord og pynte med hjerter og glitter, og legge det i en boks. Deretter fikk vi utdelt et tilfeldig kort som noen av de andre i klassen hadde laget.
Jeg hatet det. Jeg var så redd for hvem som skulle få mitt kort. Jeg var så redd for å høre klaging, latter og stygge kommentarer, og jeg var redd for å få stygge blikk. Jeg husker ikke om det noen gang skjedde. Jeg husker bare den frykten jeg satt med. Frykten for hvem som skulle få mitt kort, og frykten for hvem jeg skulle få kort av. Vi skulle jo skrive noen fine ord i kortet, og jeg kunne ikke tenke meg at noen kunne tenke noe godt om meg. Lille, stygge, feite meg. Det var ikke noe koselig å få et fint kort med fine ord når det som stod i kortet var bare løgn, og kun skrevet fordi vi måtte.
Etter det hatet jeg valentinsdagen. Jeg har kommet dit at jeg ikke bryr meg noe om dagen lengre, men det knyter seg i brystet allikevel. Både fordi det er vonde minner, og fordi jeg tenker på hvor mange barn som er i min situasjon i dag.
Slenger med et bilde av meg og den ene bestevenninnen min.
Posted in Diverse
5 Comments
En drømmeverden!
Noen ganger når jeg har det litt vanskelig, hjelper det å gå inn på weheartit.comog se på alle de vakre bildene folk har lagt ut. Det er så utrolig masse fint der! Jeg forsvinner inn i en drømmeverden og de vonde tankene og følelsene holder seg borte for en liten stund.
Se da!
Bildet er herfra.
Bildet er herfra.
Bildet er herfra.
Bildet er herfra.
Hva hjelper deg når du får det vanskelig?
Posted in Diverse, Veien mot et bedre liv
3 Comments
Hvis du ser meg på gaten..
Hvis du ser meg på gaten,
hva tenker du da?
En helt vanlig jente
som alltid er glad?
Vel, hvis du spør meg
får du kanskje sjokk.
For bak min maske,
og under mitt lokk.
Der ligger en sykdom
som ingen ser.
Den er der bestandig,
selv når jeg ler.
For bak denne masken
er jeg ofte trist.
Sliten og trøtt,
og negativ, ja visst.
Men en dag
så skal alt bli bra.
Jeg skal bli en normal jente
som alltid er glad!
Jeg har tenkt litt i det siste på forskjellen på hva folk ser når de ser meg, og hva som er realiteten. For jeg ser ut som en helt normal jente. Ingen kan se at jeg er syk. Ikke misforstå meg, jeg er veldig glad for at jeg ser normal ut. At folk ikke ser meg og tenker med en gang at “hun der er sikkert psykisk syk”. Det å kunne sette på meg en maske for en stund og leke normal.
Men jeg skulle ønske at det folk ser hadde vært virkeligheten. At jeg ikke hadde trengt å spille frisk. Jeg er heldigvis blitt friskere enn jeg var for ett år siden, men jeg har fortsatt en lang vei å gå. Hverdagen er fortsatt ofte veldig tøff. Jeg har dager hvor jeg kommer meg igjennom dagen uten store problemer, men jeg også mange dager fyllt av store utfordringer.
De siste tre årene har bestått av mye sykdom. Jeg har stort sett vært innlagt disse årene. Det var to år hvor jeg nesten ikke var sosial. Jeg kunne sikkert telle på en hånd hvor mange ganger jeg hadde vært i byen. Jeg tok heller ikke buss på over to år. Men nå er jeg blitt mye flinkere til dette. Jeg tar buss. Jeg er sosial. Jeg kan gå i byen. Det er godt å klare det, men veldig ofte utfordrende.
Men jeg skulle ønske jeg kunne vært mer som de andre på min alder. De friske. Jeg forventer ikke å alltid ha det helt fantastisk, men jeg skulle ønske jeg kunne klart mer i hverdagen. Å jobbe og studere. En kafetur kan slå meg helt ut. Jeg prøver å fylle dagen med noe. Kafé, butikktur, en liten gåtur, ta imot besøk. Bare så jeg ikke blir sittende inne hele dagen. Men jeg blir så sliten.
Jeg skulle også ønske at jeg kunne bodd i en normal bolig. Ikke i en bolig med base. Det er rart å være 21 år og bo i en slags omsorgsbolig. Men akkurat nå er dette det beste alternativet. Jeg trenger folk rundt meg, men samtidig ha mitt eget sted. Heller det enn å være innlagt. Men drømmen er å etterhvert klare meg i en vanlig leilighet. Det er jo det som er normalt.
Det er ganske flaut å være en jente på 21 og være avhengig av medisin. Fem forskjellige typer medisiner, tre ganger om dagen. Det er ikke sånn det skal være. Men det er desverre sånn det er.
Jeg får bare akseptere virkeligheten, og fortsette å jobbe mot å bli frisk. Kanskje jeg en dag kan få leve et normalt liv som de fleste andre på min alder!
-Er det flere som kjenner seg igjen?
Posted in Dikt, Diverse, Om psykisk sykdom, Uncategorized
2 Comments
Skrivekløe men null kreativitet!
Først vil jeg fortelle dere at jeg har vært hjemme i en uke og en dag, og dere aner ikke hvor herlig det er å mestre det å være hjemme. Jeg var på Nidaros i dag på et overføringsmøte med behandler/hovedkontakt på Nidaros, og psykologen jeg skal gå til fremover. Med en gang jeg kom inn i bygningen følte jeg meg fanget og ville bare hjem. Det er så deilig!
Men så til det jeg egentlig skulle skrive om:
De siste dagene har jeg hatt så utrolig skrivekløe i fingrene. Jeg vet ikke hva jeg har lyst til å skrive. Et blogginnlegg, en novelle, et dikt, et kåseri. Jeg har ingen aning. Jeg bare har lyst til å skrive. Men hodet mitt er tomt. I perioder når jeg har skrivekløe dukker det stadig opp temaer i hodet mitt, men ikke denne gangen.
Det er nå jeg trenger deres hjelp! Er det noen som kan gi meg noen tips! Er det noe dere vil jeg skal skrive et blogginnlegg om? Eller har dere noen forslag til hva annet jeg kan skrive om?
Bildet er fra weheartit.com
Posted in Diverse
4 Comments
Meg på Twitter?
Nå finner du faktisk meg på Twitter! Okei, du har kunnet finne meg der siden 2007, men jeg var aldri inne på siden. Jeg har nå slettet den gamle kontoen og lagd en ny en, og jeg bruker den faktisk! Jeg syntes Twitter var veldig skummelt først, men jeg begynner å vende meg til det nå, og jeg kan faktisk si at jeg liker det!
Trykk HER for å finne min profil, og gjerne trykk på Follow!
Posted in Diverse
2 Comments
Utskrevet!
Det blir bare skjeldnere og skjeldnere at jeg oppdaterer denne bloggen, da jeg stort sett bruker den nye hemmelige bloggen. Jeg har bestemt meg for å la den være helt hemmelig inntil videre. Det jeg sliter med for tiden er noe jeg ikke vil dele med alle. Men til tross for at jeg oppdaterer skjeldent, så er det faktisk ca. 50 stk inne på bloggen min hver dag! Jeg fikk sjokk da jeg tilfeldigvis skulle sjekke statistikken min, for jeg var sikker på at det ikke var noen som var innom bloggen. Jeg vil bare si tusen takk til alle sammen som tar seg tid til komme innom hver dag!
Jeg tenkte det kanskje var på tide å oppdatere dere litt på hva som skjer. I dag ble jeg endelig utskrevet fra Nidaros! Misforstå meg rett, under dette oppholdet har jeg trivdes der, og jeg føler jeg har fått masse hjelp, men det var utrooolig godt å si hadet i dag. Det er så utrolig godt å føle at jeg mestrer å være hjemme. Det klarte jeg ikke for noen måneder siden. Nå kan jeg bestemme over mitt eget liv, og det er jo det som er meningen for en 21-åring!
Formen er ikke så på topp som den var i sommer, men jeg klarer meg. Jeg klarer å stå på egne ben, og jeg klarer stort sett å mestre hverdagen. Fyy faen, det er godt å kjenne på.
Posted in Diverse, Veien mot et bedre liv
8 Comments
Uføretrygd?
Jeg har bestemt meg for å svelge stoltheten min og søke uføretrygd. Jeg har lenge fryktet uføretrygd, og har alltid sagt til meg selv at jeg ikke skulle ha det. Jeg skulle klare meg med arbeidsavklaringspenger og begynne å jobbe igjen snart. Det har vært snart i nesten 3 år nå, og jeg har innsett at det kommer ikke til å skje ennå.
Jeg skrev på bloggen for noen måneder siden at jeg skulle begynne å jobbe i en sfo. Jeg bestemte meg for å begynne i desember, men da desember kom, innså jeg at det ikke var mulig. Da bestemte jeg meg for å begynne i januar, men nå er vi over halvveis i januar, og det er fremdeles ikke mulig. Og det kommer ikke til å være mulig på en god stund, hvis man ser realistisk på det.
Nå som jeg har flyttet i bolig med base, er husleia mye høyere, og hvis vi ser bort ifra bostøtten, sitter jeg igjen med litt over 2000 kr i måneden, og det er ingenting. Det er sikkert langt under fattigdomsgrensa. Hvis jeg svelger stoltheten og søker om uførepensjon (hvis jeg får et ja), vil jeg få litt mer å leve for, i tillegg til at jeg slipper å stresse med å komme meg tilbake i jobb. Da trenger jeg heller ikke å bli skuffet hver gang jeg ikke klarer det.
Det er tøft å skulle søke om det. Jeg føler at det er et nederlag, selv om det også ville vært godt å få det. Det er mye ambivalens ute og går rundt dette, men jeg tror det er det lureste valget. Det er jo bare midlertidig, så hvis jeg plutselig blir frisk, så kan jeg jo få det opphevet.
-Hva ville du gjort?
-Har du uføretrygd?
Posted in Diverse, Veien mot et bedre liv
13 Comments
“Du er tøff du, Sandra”
“Du er tøff du, Sandra. Vi ser at du kjemper og at du gjør ditt aller beste. Du er så tøff.”
Jeg liker ikke ros, og jeg takler det generelt ganske dårlig. Men kommer det spontant fra noen som ikke egentlig hadde trengt å si det de sier, noen som kommer bort til meg uten at vi har en avtale om å snakkes, da kan jeg få tårer i øynene fordi jeg er glad. Nå nettopp kom en av de som jobber her bort til meg for å fortelle meg at jeg er tøff, uten at hun er kontakten min. Da føles det som at det kommer rett fra hjertet, og at det ikke er en løgn, noe jeg alltid tror når folk gir meg ros. “Hun sier det fordi hun er venninnen min”, “Hun sier det fordi hun får betalt for det”, jeg finner mange grunner til at det er en løgn. Men når det kommer så spontant, da klarer jeg å ta det til meg.
Jeg har hatt det veldig vanskelig den siste uken, og jeg har blitt styrt av det destruktive, men jeg jobber og jobber og jobber, og jeg skal aldri gi meg! Sandra skal vinne til slutt! Og da er det godt å vite at de som jobber her ser hvor hardt jeg kjemper.
Her er lykke. Dit skal jeg igjen!
-Hvordan takler du ros?
Posted in Diverse, Veien mot et bedre liv
6 Comments
