En ny fase i livet

Hei, mine fine lesere! Det er lenge siden jeg har blogget nå, og jeg ville egentlig bare stikke innom for å bekrefte det jeg har prøvd å formidle igjennom flere år her på bloggen, nemlig at det er håp. Det er håp for meg, det er håp for deg, og det er håp for alle andre. Bare vær tålmodig.

Dere har fulgt meg på reisen mot det å bli frisk. Dere har fått tatt del i min kamp. Dere vært med på mine oppturer og nedturer, og dere har fulgt meg igjennom ulike faser av behandlingen og livet. Jeg har vært igjennom en totalforandring de siste årene, men spesielt det siste året har det skjedd mye. Både på godt og vondt, men mest av alt godt. Kurven har gått jevnt oppover i flere år nå, men det siste året har den gått brattere oppover enn før. Jeg prøver å formulere en setning som beskriver følelsen jeg sitter igjen med her på den andre siden, men det er umulig. Det er en enorm mestringsfølelse. En følelse av seier, selv om kampen ikke er vunnet riktig enda.

Jeg går inn i en ny fase av livet mitt nå. Jeg har bestemt meg for å flytte ut av boligen og bli mer selvstendig. Det var mitt forslag, men jeg har alle i hjelpeapparatet i ryggen. Jeg er klar. Jeg trenger ikke daglig oppfølging lengre. Jeg er ikke frisk, men jeg er mye friskere enn jeg var. Jeg er frisk fra borderline, men ikke fra bipolar. Jeg har det egentlig ikke så veldig bra for tiden, men det går greit, for jeg klarer å håndtere det selv. Jeg har verktøyene jeg trenger – og jeg bruker dem. Det jeg trenger nå er å ta ett steg videre. Dette er et stort steg, men det føles veldig riktig. Jeg er klar. Jeg kjenner det i hele kroppen. Dette er det jeg trenger, og dette er det jeg vil.

sandralottis

Jeg er klar over – og forberedt på – at flere depresjoner vil komme. Sannsynligvis vil jeg trenge innleggelser i fremtiden også, det vil tiden vise. Men det er ikke noe jeg bekymrer meg for. Jeg stoler på meg selv nå. Jeg stoler på at dersom jeg vil trenge hjelp i fremtiden så vil jeg være i stand til å si fra til legen eller psykologen min. Jeg kommer ikke til å ta ekstremt destruktive og impulsive valg. I juni var det ett år siden jeg skadet meg selv for siste gang, og jeg vet jeg er ferdig med det. Jeg vet jeg ikke kommer til å få tilbakefall til selvskadingen fordi jeg har distansert meg så mye fra dette at jeg ikke kan fatte og begripe hvorfor jeg gjorde det. Jeg har andre verktøy nå, og de fungerer mye bedre.

For noen år siden så trodde jeg at det å bli frisk(ere) betydde å ha det bra hele tiden. At jeg kom til å fly rundt lykkelig hele tiden, og aldri ha problemer. Men jeg har funnet ut at det ikke er slik det er, og det er greit. Jeg er jo langt fra frisk enda, men jeg vet at å være frisk ikke betyr å seile på en rosa sky og fise glitter. Problemer vil alltid oppstå, men man vil lære å håndtere det på en fornuftig måte. Jeg hadde en veldig tøff vinter, og våren har heller ikke vært lett, men siden februar har jeg håndtert alt veldig bra. Jeg er ikke livredd følelser, og tanker er bare tanker. Jeg bruker verktøyene jeg har fått de siste årene, og har turt å kjenne på de vanskelige følelsene her hjemme. Jeg har ikke trengt innleggelser fordi jeg har blitt redd sånn som før. Jeg stoler jo på meg selv nå. Jeg kommer ikke til å miste kontrollen så brått og brutalt som før. Jeg har is i magen, og tar dag for dag, følelse for følelse, tanke for tanke, og klarer å jobbe med meg selv.

sandramaren

Det jeg trenger nå er poliklinisk behandling. Trenger jeg å ha noen rundt meg eller noen å snakke med ellers, så har jeg mamma og vennene mine, og det er de jeg har brukt de siste månedene. Personalet i boligen har egentlig bare irritert meg, haha. De fleste er allrighte folk, men jeg er så lei av dem. Jeg må også le litt av psykologsamtalene for tiden. Jeg forteller om det jeg sliter med om dagene, for så å fortelle akkurat hva jeg skal gjøre med det, og så nikker psykologen og bekrefter at det er smart tenkt. Men det er jo sånn det bør være mot slutten av behandlingen, for før eller siden så skal jeg jo klare meg selv. Jeg skal fortsette å gå til ham en god stund til, men etterhvert så trenger jeg ikke like hyppige samtaler.

Uansett – jeg trodde aldri jeg kom til å komme dit jeg er nå. Det er helt utrolig. Dere som har lest bloggen min i mange år vet hvor syk jeg var, og se nå hvor bra det gikk! Jeg ville bare fortelle dere det, så dere kanskje får et håp om at dere også kan få det bedre. Jeg kommer nok ikke til å begynne å blogge igjen, men kanskje jeg stikker innom en gang i blant, sånn som i dag.

sandrahjørdis

Jeg ønsker dere en så fin sommer som mulig!

Slutten på bloggen?

Jeg har tenkt mye i det siste på dette med bloggen. Jeg har ikke skrevet så mye her inne, og jeg har egentlig ikke savnet det. Jeg er lei av å skrive om sykdom, og jeg er egentlig lei av å skrive om meg selv generelt. Jeg hadde en plan om å utvide bloggkonseptet og også skrive om andre ting, men jeg har kjent de siste ukene at nei, jeg gidder ikke. Det føles veldig rart, for jeg har blogget i mange år nå. Min første blogg opprettet jeg i 2007, og siden 2009 har jeg blogget jevnlig. Jeg har hatt mye hjelp i bloggen, og det har vært hyggelig å ha mine faste følgere som har vært der i flere år. Jeg har likt å skrive her inne. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg er litt fed up.

Det kan godt hende at dette er depresjonen som snakker. Den slipper liksom ikke taket, og den gjør at jeg er lei av alt det jeg var interessert i før. Kanskje kommer jeg tilbake med ny blogglyst om en stund, men enn så lenge så kommer jeg ikke til å skrive her inne. Jeg fikk nesten en klump i halsen nå, for bloggen har vært en del av livet mitt i mange år. Vi får se hva tiden bringer.

Takk til alle dere som har fulgt meg i tykt og tynt! Jeg kommer til å savne dere❤

1453306653888.jpg

Jeg og jeg mot meg

I det siste har jeg fått mange spørsmål om jeg har sett «Jeg mot meg» som går på nrk for tiden, og nei, jeg har ikke det. Jeg har ingen planer om å se det heller. Det er ikke jeg som trenger å se det. Det er ikke meg programmet er laget for. Jeg synes det er flott at nrk fokuserer mye på psykisk helse, for det trengs, men jeg har ikke noe behov for å høre om andre sine psykiske plager, symptomer eller utfordringer. Jeg har ikke noe behov for å høre andres historier om hvordan de utviklet psykiske lidelser. Jeg vet alt dette fra før. Jeg vet hvordan det er å slite psykisk, og jeg vet hvordan psykiske lidelser kan oppstå.

Jeg sier ikke at jeg vet hvordan alle andre som sliter har det, vi er alle forskjellige, og vi opplever ting ulikt, men jeg har innsikt i hele dette temaet på grunn av mine egne erfaringer og ting jeg har blitt fortalt av andre. Jeg har møtt mange interessante mennesker i psykiatrien, og jeg har hørt mange sterke historier. Jeg er takknemlig for den kunnskapen de har gitt meg, men jeg er lei av å høre om sykdom nå.

Nå høres det sikkert ut som at jeg er veldig negativt innstilt til programmet, men det er jeg ikke. Jeg er veldig glad for at slike programmer blir sendt på tv, og jeg håper flest mulig har fått det med seg. MEN, jeg håper det ikke bare er andre som sliter har fulgt med. Det er jo ikke vi som trenger å se det. Det virker som at mange mener jeg burde se det fordi jeg selv er psykisk syk, men det er ikke sånn som med f.eks. naturprogrammer som er for friluftsmennesker eller fotball som er for fotballinteresserte. Det er et opplysningsprogram som bør sees av de som ikke har følt det på kroppen selv, så de kanskje kan få en økt forståelse og innsikt i dette med psykiske lidelser, hvordan de oppstår og hvordan de kan gå ut over hverdagen. Jeg håper også at mennesker som enda ikke har stått frem eller bedt om hjelp kanskje har blitt pushet til å gjøre det, eller at noen kanskje har fått hjelp til å sette ord på ting. Det er så viktig. Men jeg orker ikke å se det.

Som dere vet, så er jeg interessert i psykisk helse. Jeg er interessert i politikken rundt psykiatrien. Jeg vil være med på å påvirke politikerne og sykehusledelsene rundt i landet. Jeg er også svært opptatt av åpenhet og avstigmatisering. Derfor er jeg glad for at de som er med i serien står frem, og at serien er laget. Jeg er også åpen om det selv. Jeg står frem på bloggen og i media, og jeg holder foredrag. Men jeg er ikke så opptatt av det at jeg sluker bøker og tv-serier om det. Jeg ser på dette som en slags jobb, og på «fritiden» så liker jeg å fokusere på andre ting som ikke handler om sykdom. Å også gjøre «friske» ting er viktig for meg for å komme meg tilbake til livet.

Derfor har jeg ikke sett dette programmet.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste, men tenkte bare at det var jeg som var sær. Men da jeg snakket med noen medelever om dette på skolen i dag, så fant jeg ut at jeg ikke er alene om disse tankene. Er det flere der ute som føler på det samme?

jeg-mot-meg-NRK-1-HD

Trykk på bildet hvis du er en av de som bør se serien.

Takknemlig

Jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene jeg har i livet mitt. Vennene mine, familien min og hjelpeapparatet jeg har rundt meg. Jeg er også takknemlig for vennene og familien til min kjære venninne. Dette har vært en utrolig vond uke, der vi måtte følge det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har møtt til graven. Det var forferdelig trist, men samtidig fint. Men det er jo sånn det er med begravelser. Det gjør vondt å ta farvel, men det er fint å se hvor mange mennesker som satte pris på den avdøde. Det var en verdig begravelse.

Jeg er veldig glad for at bestevenninnen min som også kjente henne var med i begravelsen. Vi tok toget ned til Oslo på mandag, og var der i noen timer før turen gikk videre til Ski. Vi klarte å få tankene over på andre ting, og vi hadde en fin dag. Den åtte timer lange togturen gikk utrolig nok så fort at vi kunne sittet der i flere timer til. Hjemme hos hun vi var så heldig å få bo hos, satt vi i flere timer og snakket om Desirée. Det var fint. Vi fortalte historier om henne, og snakket om hvor fint et menneske hun var. Det gjør godt å prate om de fine minnene. Det er jo sånn vi husker henne.

Da jeg kom hjem onsdag kveld knakk jeg helt sammen. Jeg datt sammen på gulvet og gråt som jeg aldri har grått før. Jeg gråt som et lite barn. Savnet og sorgen var helt uutholdelig. Jeg klarte etterhvert å kontakte stemoren min som ringte nattevakta her jeg bor. De klarte å ordne sånn at en annen nattevakt i bygget kom ned til meg, og hun strøk på meg og trøstet meg til jeg klarte å roe meg ned. Etterpå fulgte hun meg opp til nattevakta på den basen jeg tilhører, hvor jeg fikk sitte til jeg var trøtt nok til å legge meg til å sove.

Det går litt bedre nå. Sorgen kommer i bølger, og jeg kan fortsatt gråte, men jeg gråter vanlig nå. Jeg tror jeg trengte det sammenbruddet for å få ut alle følelsene jeg hadde holdt inni meg. Det var jævlig mens det stod på, men det føltes godt etterpå. Savnet er stort, men jeg må lære meg å leve med det. Hun klarte å akseptere situasjonen selv, og da må jeg også klare det. Jeg bærer med meg minnene vi har, og jeg kommer alltid til å huske det vi har opplevd sammen. Sorg er vondt, men jeg vet den kommer til å bli enklere å leve med med tiden.

img_20160420_013950.jpg

Her er forresten tatoveringen jeg tok for en stund siden. Jeg er ikke så
fornøyd med den, så jeg skal dra for å høre om de kan fikse litt på den.

Kjære Sylvi Listhaug

Kjære Sylvi Listhaug. Jeg har ikke ord. Du kan ikke være seriøs når du tror det å duppe i havet i en overlevelsesdrakt med redningsskøyta i umiddelbar nærhet fra du hopper uti til du blir dratt opp, er å se hvordan flyktningene har det?!

Prøv å gi fra deg alle pengene du har, ta med deg et lite barn du elsker, gjem deg i en busk i Tyrkia til kysten er klar, ta på deg en gammel “redningsvest” laget av colaflasker eller fylt med et materiale som vil få deg til å synke under vann på sekunder, sett deg i en overfylt gummibåt full av livredde mennesker og så ta deg fra Tyrkia til Hellas uten redningsskøyta i nærheten. DA kan du kanskje få litt innsikt i hvordan de har det akkurat i denne etappen av “reisen”.

Er du virkelig interessert i å vite hvordan de har det, kan du først oppholde deg i Syria i et par måneder, for så å komme deg derfra til Hellas, for å gå igjennom hele Europa for å finne et land som kanskje kan ta deg imot, vel vitende om at sjansen er stor for at du kan rykke helt tilbake til start. Men det siste der satte du deg vel inn i da du spilte Monopol med familien på hytta i påskeferien, så du vet jo allerede hvordan det føles.

Vi alle forstår at det ikke er plass til alle verdens flyktninger her i Norge, men det er alle de idiotiske trekkene du gjør, de stygge uttalelsene du kommer med og det at du er totalt blottet for kunnskap, innsikt og empati som er problemet. Du kan aldri sette deg inn i det helvetet disse menneskene opplever. Det du kan gjøre er å se på dem som mennesker. Det er en mye bedre løsning enn å late som at du vet hvordan de har det fordi du har badet i samme hav som de har druknet i.

Pr-stuntet ditt var usmakelig, Sylvi. Kvalmt. Det var kanskje et forsøk på å fremstå som empatisk og engasjert, men det eneste du oppnådde nå var å fremstå som en arrogant idiot. Well played. Stor applaus til deg. Ingen av oss kan sette oss inn i hvordan flyktningene har det, men du kan kanskje i det minste late som at du har litt forståelse da. Kanskje det var det du prøvde på da du plasket rundt i en overlevelsesdrakt i sjøen i noen minutter, men det er det mest idiotiske, usympatiske og styggeste forsøket jeg har sett noen gang.

image

Sjokkfasen

Bagen er pakket ned, podcastepisoder er lastet ned, en bok og noen Nemi-blader er lagt i vesken, og nisten for i morgen er ordnet. Snart skal jeg legge meg til å sove, før en åtte timer lang togreise venter i morgen. Jeg skal forsøke å sove i alle fall. Det viktigste: en sort kjole, sorte strømpebukser og en sort cardigan er brettet pent sammen og lagt i bagen. Tirsdag er dagen hvor jeg skal ta farvel med min kjære venninne.

Det er så merkelig, for en del av meg «gleder» meg til å reise. Det føles forferdelig å skrive det ned, for jeg gleder meg jo ikke i det hele tatt til begravelsen, men i hodet mitt så skal jeg reise ned for å besøke henne. Klemme henne og ha lange fine samtaler som så mange ganger før. I hodet mitt så er jeg ikke på vei til å se henne bli senket ned i jorda. Jeg har lyst til å sende henne en melding om at jeg gleder meg til å se henne igjen. Jeg klarer enda ikke å forstå at hun ikke er der nede og venter på meg.

Men det er vel en del av sorgen. Sjokkfasen det snakkes om. Kanskje er det også litt fornektelse i det, jeg vet ikke. Sorg er helt nytt for meg. Jeg har jo følt litt på sorg før, men jeg føler dette er helt annerledes. Heldigvis reiser jeg nedover med bestevenninnen min, og da har vi hverandre å støtte oss på. Etter begravelsen drar jeg til min kjære tante for å sove der før turen går hjem igjen på onsdag.

Nå må jeg komme meg under dyna for å prøve å få litt søvn. Jeg har noen tøffe dager foran meg.

cbac46be1dbac6cdf7cfb140b5fdaffe

Sov godt, jenta mi

(Dette ble skrevet i natt, men hadde litt tekniske problemer)

Jeg finner ikke roen til å sove, og kjenner jeg bare må få ut alle tankene og følelsene mine nå. La fingrene løpe løpsk på tastaturet, i håp om at smerten inni meg vil gi seg. Det kommer den ikke til å gjøre. Natt til tirsdag gikk min kjære venninne Desiree bort, etter en lang kamp mot kreften. To døgn har gått, og savnet er allerede ufattelig stort. De siste månedene har vi bare ventet på at det skulle skje, men jeg har hele tiden prøvd å fortrenge det, og håpet på at et mirakel skulle skje. Da telefonen ringte tirsdag morgen, visste jeg hva jeg kom til å høre i den andre enden, og tårene rant ustanselig. Jeg klarer ikke å forstå at det er sant. Jeg klarer ikke å forstå at hun virkelig er borte. Jeg ligger og ser på alle minneordene som er skrevet om henne, videoene som blir delt, avisartiklene som er skrevet om henne, bilder av oss to sammen og alle de fine ordene hun har skrevet til meg. Jeg skulle ønske hun kunne lese alt som blir skrevet, for jeg vet hvor høyt hun hadde satt pris på det.

De siste to dagene har virkelig vært en følelseskarusell. Jeg går fra å gråte ustanselig, til å få sinneutbrudd der jeg vil knuse alt rundt meg, og til å være helt distansert fra alt av følelser. Det har ikke gått opp for meg enda, men plutselig så kommer jeg på at jeg faktisk aldri får se henne igjen. Fine, vakre jenta mi. Livet er så forbanna urettferdig, og hun er den siste i verden som fortjente denne sykdommen. Den siste tiden hadde hun forferdelige smerter, og det gir meg trøst å vite at hun endelig er smertefri. Nå går tankene mine til familien hennes som sitter igjen med et forferdelig stort savn.

Kjære Desiree.

Du er det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har møtt. Du har beriket livet til alle rundt deg med din unike evne til å vise omsorg til de du er glad i, din fantastiske (til tider dårlige😉 ) humor og den tilhørende smittende latteren din. Du har alltid husket på å fortelle de rundt deg hvor glad du var i oss. Du har alltid vært opptatt av hvordan andre har det, selv om det kanskje var du som trengte mest omsorg akkurat da.

Du har lært meg så utrolig mye. Du har lært meg å huske å fortelle folk at jeg setter pris på dem, og du har lært meg hvor utrolig skjørt, men samtidig vakkert livet kan være. Du har lært meg å ikke være redd for å spørre om det jeg lurer på, og du har lært meg å sette pris på livet.

Vi har helt siden du fikk dødsdommen hatt et veldig åpent forhold, der vi har pratet om sykdommen, døden og livet. Vi har hatt vår egen lille morbide, interne humor, og vi har snakket om tiden frem til du skulle dø, og om tiden etter. Jeg vet du ikke var redd, og det har vært godt å vite den siste tiden. Jeg kjenner litt på dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk til å besøke deg den siste tiden, men samtidig så vet jeg at du forstår, og jeg vet også at du har satt pris på alle gangene jeg har fått til å besøke deg de siste årene.

Denne sangen hørte vi sammen flere ganger da du lå på sykehjemmet i 2013, da vi var sikker på at det var slutt. Jeg har hørt på den mange ganger siden den gang, og jeg skal høre på den ofte i årene som kommer også. Gråte en skvett mens jeg tenker på deg.
https://martinmulholland.bandcamp.com/track/uansett-kor-du-drar

Jeg savner deg, jenta mi. Jeg savner deg så uendelig, uendelig mye. Det gjør ufattelig vondt å vite at jeg aldri får klemme deg eller prate med deg igjen, og jeg klarer ikke å forstå at du er borte. Men jeg føler meg også veldig heldig som har fått muligheten til å være din venninne. Ikke bare venninne, men en svært nær venninne og soulmate. Det gjør vondt å miste deg, men jeg er glad jeg fikk mulighet til å være en av de som mistet deg.

Jeg elsker deg, jenta mi, og du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Sov godt nå, så sees vi en dag.

1378374_10151680110166922_1744834794_n

1511915_671084589581059_1023667286_n

desiree

531882_10151680110896922_619706282_n

img_20160412_121240.jpg

20160412_131847.jpg

>Her< kan dere høre bryllupstalen hennes til mannen. Jeg har alltid grått en skvett når jeg har sett den, men spesielt mye nå.

Jeg vil også oppklare at jeg ikke hadde skrevet dette offentlig om jeg ikke visste at det hadde vært greit for henne. Jeg skriver det heller ikke for å få sympati hvis noen skulle tro det, jeg skriver det for å ære den fantastiske jenta hun var.❤