Mitt liv med bipolar lidelse

Her kommer nok en repost fra den gamle bloggen min. Ettersom nye lesere kanskje vil lese igjennom bloggen for å bli kjent med meg, er dette et viktig innlegg å ha med.

—————–

Nhi.no: Personer med bipolar lidelse har sykdom som medfører perioder med ulike grader av oppstemthet og perioder med depresjon, ofte med lange gode perioder imellom. To til fire prosent av befolkningen utvikler bipolar lidelse i løpet av livet.

Jeg var 18 år den gangen jeg fikk diagnosen bipolar lidelse. Jeg har nok hatt det hele livet, men det var først den gang at jeg ble ordentlig syk. Det er 6 år siden nok en depresjon begynte å bygge seg opp, og siden det har jeg ikke kommet meg ordentlig opp igjen.

Jeg forbanner denne sykdommen, og skyr den som pesten, men jeg ville heller ikke vært foruten den. Den er helt jævlig, men også fantastisk. Noen ganger vil jeg kaste den på havet, og andre ganger er jeg glad for at jeg har den. Dette sier litt om svingningene den gir. I dårlige perioder har jeg bare lyst til å dø, men når de gode periodene kommer, føles de ekstra gode fordi jeg tidligere har vært så langt nede at jeg bare har hatt lyst til å gi opp alt.

Fra jeg var liten har jeg slitt i perioder. Jeg husker ikke i hvor stor grad det var, for jeg var ikke klar over hva det var for noe. Men jeg har alltid vært veldig følsom, og jeg hadde mye angst. Jeg kjenner igjen de magesmertene jeg hadde, når jeg har angst nå som voksen. Etterhvert som jeg ble eldre, kjente jeg i perioder at noe ikke var som det skulle. Jeg slet med dårlig hukommelse og konsentrasjon, og jeg var i perioder mye trist. Men fremdeles kunne jeg ikke identifisere noe av det.

Først da jeg var 16 forstod jeg at jeg var deprimert. Det kom på vinteren, og jeg gikk i samtaler med en dame fra OBU (omsorgsstasjon for barn og unge) til det gikk over på våren. Året etter skjedde det igjen, og denne gangen gikk det også over. Derfor tenkte jeg at det var helt vanlige vinterdepresjoner jeg slet med. Men så kom 2008 og jeg ble nok en gang deprimert på høsten. Jeg jobbet da som frisørlærling, og ble i perioder sykemeldt fordi kroppen sa stopp. Depresjonen ble bare verre og verre, og tidlig i 2009 satte legen meg på antidepressiva, noe som gjorde meg enda dårligere. I mars sa det helt stopp, og det var da jeg havnet i psykiatrien. Denne depresjonen var sammenhengende i flere år.

Siden det har jeg hatt over 100 innleggelser. Jeg har mesteparten av denne tiden hatt en følelse av bare å eksistere. Jeg har i perioder vært så syk at jeg har trengt hjelp til alt, som å børste håret, smøre på brødskiven, sette meg opp i senga, skrelle klementiner og åpne brusflasker. Jeg har i perioder vært ute av stand til å gå. Jeg har følt meg fanget i min egen kropp, og alt har vært helt mørkt. Noen ganger har jeg ikke klart å snakke fordi jeg har vært for sliten til å få ut en lyd, og noen ganger har jeg ikke klart å spise på mange uker eller måneder. Det har mange ganger vært så vanskelig å stå i dette at jeg faktisk har prøvd å ta mitt eget liv.

Andre ganger har jeg vært hypomanisk. Jeg har hatt så mye energi at det har boblet over. Hypomaniene har gjort meg ekstremt kreativ, jeg har ikke trengt noen søvn, og jeg har følt meg som en verdensmester. Jeg skulle en gang redde verden fra fattigdom, og var på vei til å sende en mail til mange organisasjoner om min brilliante idé for hvordan fattigdommen skulle forsvinne. En annen gang prøvde jeg lære meg flytende russisk på en uke, og en gang måtte jeg levere fra meg pc’en til avdelingen jeg var på, fordi jeg hadde null kontroll på hva jeg skrev på nett. Men etter at jeg begynte på en ny medisin så har jeg ikke hatt hypomanier. Det er depresjonene som har vært verst.

Men med årene har jeg gradvis blitt bedre. Depresjonene kan fremdeles være like tunge, men de går over fortere. Jeg har lengre perioder der jeg er hjemme, og jeg har generelt færre innleggelser. Jeg har fått mye hjelp av forskjellige psykologer, leger, sykepleiere og vernepleiere. Det er ikke alle som jobber i psykiatrien som burde jobbet der, men jeg har møtt veldig mange flinke mennesker som har strekt seg langt for å hjelpe meg. Vi har funnet medisiner og behandlingsmetoder som har hjulpet meg, og har fått utdelt en bolig hvor jeg blir ivaretatt av flinke mennesker.

Jeg har på grunn av sykdommen gått glipp av mye. Jeg har gått glipp av mye av ungdomstiden min, og jeg henger etter når det kommer til utdannelse. Jeg har ikke fått reist og sett verden, og jeg har gått glipp av mange bursdager, julaftener, påsker og 17.mai’er. Men jeg ville ikke vært foruten alt det jeg har opplevd. Det jeg har mistet, har jeg fått igjen på andre måter. Jeg har en helt annen livserfaring enn de andre på min alder. Jeg har sett døden i hvitøyet, og jeg vet å sette pris på de små gledene i hverdagen. Det er ikke en selvfølge å kunne kose seg med en kopp kaffe om morgenen før man drar ut døra og gjør unna forskjellige ærender. Det er ikke en selvfølge å greie å gå en tur, eller å komme seg på butikken. Eller å se noen i øynene og smile med hele seg. Man setter pris på disse tingene når man har vært så langt nede at man ikke har greid å sette seg opp i sengen uten hjelp, og når man tidligere ikke har greid å pusse tennene og børste håret på flere uker eller måneder.

Forhåpentligvis blir jeg etterhvert helt frisk, så jeg kan leve slik jeg vil leve! I alle fall en lang periode. Jeg vil aldri bli kvitt bipolar, men den kan holde seg unna en lang stund før den slår ut igjen.

10499136_636833883097853_156544420_n

Advertisements

2 Comments

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s