Siste del av healingprosessen?

Jeg har i det siste fått små flashbacks fra barndommen. Ikke vonde flashbacks, men gode minner fra da jeg var liten. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg vil tilbake til den tiden. Når jeg tenker meg om, så vil jeg jo absolutt ikke det, for det var mye vondt som skjedde i oppveksten som jeg ikke ville opplevd igjen. Allikevel er det mange av de gode minnene jeg skulle gjort mye for å fått tilbake.

Forrige helg gikk jeg og kjæresten min hjem fra en fest, og da gikk vi forbi barndomshjemmet mitt. Jeg liker ikke å gå i området der jeg vokste opp, men innenfor gjerdene rundt huset var det alltid trygt og godt. Der hadde jeg lite bekymringer. Jeg minnes alle gangene jeg og barndomsbestevenninnen min lekte i hagen. Da vi gikk rundt på ski, da vi hadde sirkus for barna i nabolaget, da vi lagde hotell for snegler, da vi kranglet om plukking av blomster. Det var mange ganger vi sa at vi aldri ville leke med hverandre igjen, men dagen etter var vi venner igjen. Tuppen og Lillemor. Vi hadde et hull i gjerdet mellom hagene våre, så vi trygt kunne gå på besøk til hverandre. Jeg kunne nevnt så mange ting, men da blir innlegget til en hel roman.

Jeg har også noen gode minner fra skolen, selv om jeg ble mobbet der. Jeg hadde to nære venninner der, og jeg husker vi fant på mye gøy både på og utenfor skolen. Alle dansene vi hadde for klassen, som i dag får oss til å ville grave oss ned av skam. Det trygge stedet vårt bak skolen der vi lekte og pratet sammen. Den gangen det var orkan og blank is på bakken, så vi lot vinden dra oss tvers over skolegården mens vi stod. Og så har vi alle minnene fra blokka der pappa bodde, der den ene klassevenninnen min bodde i leiligheten over oss. Jeg trekker litt på smilebåndene når jeg tenker på alt dette.

Det at alle disse minnene har dukket opp i det siste, tror jeg er siste del av healingprosessen fra mobbingen. Jeg husker knapt de vonde tingene som skjedde. Jeg husker nesten ikke mobbingen. Det er de gode minnene som tar opp plassen, og det er godt. Selvsagt sliter jeg med ettervirkningene av mobbingen, for det er en stor del av grunnen til at jeg ble syk, men jeg tenker ikke på det som skjedde. Jeg bærer ikke nag, selv om jeg aldri kunne blitt venn med mobberne mine. Jeg vet ikke om jeg ville tilgitt dem om de sa unnskyld heller, men jeg er ferdig med det. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på å være sår og bitter.

248451_10150197803671922_2975431_n

Advertisements

4 Comments

  1. Jeg tror det er veldig positivt at du klarer å huske de gode minnene nå! Mobbing har en tendens til å overstyre og bryte ned alt det fine. Jeg synes du er veldig sterk som har en slik innstilling til det.

    (Jeg har forresten sett deg noen ganger på dps de siste ukene, men tør ikke gå bort og si hei ha ha 😦 du er knalltøff og har kjempefint hår! Håper ikke dette er creepy eller noe.)

    Like

    Reply

    1. Tusen takk! Det har tatt noen år da. For noen år siden husket jeg kun de vonde minnene. Hardt arbeid har lønt seg! 🙂
      Hihi, du må bare komme bort til meg, det hadde bare vært koselig! Ikke creepy i det hele tatt 😀

      Like

      Reply

  2. Barndomsminner som er gode,er gull verd.Glem aldri dem,og ta dem gjerne fram når ting blir vanskelig.Du har jobbet så utrolib bra Sandra,og kommet veldig langt.Det står det respekt av.
    Og skulle du kjede deg en dag,vil jeg gjerne bygge hotell for snegler sammen med deg 😉 Hi,hi 🙂

    Stor klem ❤

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s