Om det å tilgi

Jeg har mange ganger hørt at det å tilgi skal hjelpe for å komme over noe. Helt ærlig har jeg alltid tenkt at det var pisspreik. Man kan ikke tilgi noen når de har behandet en dårlig, for det vil si at det de har gjort er greit, og det er det så absolutt ikke. Aldri trodde jeg at jeg kom til å tilgi noen av mobberne mine.

Men så tikket jo den beklagelsen fra en av dem inn på facebook i her en dag (les om det her), og jeg valgte å tilgi. Akkurat i det øyeblikket jeg skrev ordene “jeg tilgir deg“, var det noe som skjedde inni meg. Det var som om noe lettet og fløy ut av kroppen min. Det var helt rart å kjenne på, for jeg kjente fysisk at noe forsvant fra brystet mitt. Jeg følte meg lettere. Planen min var egentlig ikke å tilgi, men det kom automatisk. Det er jeg glad for.

Å tilgi handler ikke om at man godtar krenkelsene man er blitt utsatt for. Det handler ikke om at det er greit at man er blitt behandlet dårlig. Det handler om å legge det bak seg. Å bære nag for noe kan være tungt, og fører til at man går rundt og tenker på det hele tiden. Det som er viktig å huske er at man ikke tilgir for den andre partens del, man tilgir for at man selv skal få det bedre. Man gjør det for å gi slipp på sinnet og bitterheten, for når man går rundt og er sint og bitter så har man det ikke bra.

Nå er det jo ting som kan føles helt umulig å tilgi. Mennesker kan være grusomme og gjøre ondskapsfulle ting, og mye av det er jo helt utilgivelig. Allikevel tror jeg (nå) at det å tilgi kan hjelpe for å gi slipp på det vonde. Hvis det er vanskelig å tilgi, prøv å se på den som har gjort deg noe som et offer – et stakkarslig menneske som ikke vet bedre enn å gjøre andre vondt. De kan jo ærlig talt ikke ha det bra med seg selv. Prøv også å tenk på styrken du har fått etter det som har hendt, og det positive det har gjort med deg som person. For min mening er at alt det man gjennomgår i livet gjør noe positivt med oss. Vi kommer styrket ut av det, med nye erfaringer som gjør oss til bedre personer. Det er mer enn man kan si om de stakkarslige ofrene som gjør andre vondt!

10831805_544827618987192_582912950_n

Advertisements

4 Comments

  1. Du fikk meg til å tenke her. Har blitt behandlet rimelig dårlig av flere jeg óg, og tenker lett at det at jeg er langsint på dem blir “straffen” deres. Tenker til og med at hvis jeg tilgir dem, så “vinner” de på en måte, men du har rett i at det ikke er noen god følelse å gå rundt og bære nag ovenfor noen. Du har rett i at mobbere selv er “ofre”, og at de i fremtiden helt sikkert ikke har det noe godt med seg selv.

    Det er óg tross alt to forskjellige ting å tilgi noen inni deg, og å vise det ovenfor den personen om du treffer ham eller henne igjen. Om jeg feks. møter noen av de som mobbet meg i skolen i det virkelige liv, er det ikke sjangs for at jeg snakker med vedkommende. Gidder ikke gi noe som helst til noen som aldri har gitt meg noe godt i første omgang. Men inni meg kan jeg akseptere at det var lenge siden, og at de sikkert har forandret seg siden da. Om dog vedkommende ikke skjønner, eller innrømmer, at hen har gjort noe galt, blir det bare meningsløst å skulle tilgi vedkommende.

    Så føler jeg at det går det på forståelse i en veldig stor grad. Første året jeg gikk folkehøyskole var det en voksen ansatt der som behandlet meg og opptil flere andre veldig dårlig, og det jeg sliter med å bearbeide i ettertid er ikke hvordan hun oppførte seg, men like mye hvordan de andre der, både elever og ansatte, ikke reagerte, og tvert imot virket som de syntes oppførselen hennes var helt OK — og hun var virkelig fæl. Det er litt av grunnen til at jeg har så lite kontakt med dem i dag som jeg har. Skrev et blogginnlegg om henne og hvordan jeg hadde opplevd henne etter at jeg slutta, og selv om jeg er rimelig sikker på at flere i klassen min leste det, fikk jeg aldri noen kommentarer fra dem.

    Phew, lang kommentar. Men ja, takk for at du fikk meg til å tenke:) !

    Like

    Reply

  2. Jeg har blitt fortalt at jeg må tilgi og legge ting bak meg, men jeg har prøvd. Har sagt tilgi så mange ganger uten nytte, så har funnet ut at i mitt tilfelle hjelper tilgi på de små ting som f.eks at noen har glemt en avtale. Derimot mobbing, foreldre, og folk som gjør overgrep klarer jeg ikke tilgi. For selvom jeg gjør det så vil flashbacks, at de sårer meg igjen, osv gjøre det konstant smertefullt. Derimot hvis jeg bærer nag så kan jeg være litt sint og. Hvis jeg skal synes synd på og tilgi, så vil det også ende med at jeg angriper megselv…

    Men veldig fint at du fikk unnskyldningen og den gode følelsen av å tilgi 😀

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s