Det ble faktisk bedre!

Jeg trodde det aldri skulle bli bedre. Hver kveld da jeg la meg håpet jeg på at neste dag skulle være mindre smertefull, men dag etter dag våknet jeg i det samme marerittet. Et helvete av angst og depresjon. Jeg trodde aldri jeg skulle smile igjen, og jeg husket ikke hvordan det føltes å le. Jeg våknet hver morgen svett og jævlig, men jeg kom meg ikke inn i dusjen for å vaske det bort. Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv. Ikke brydde jeg meg om det heller. Jeg følte meg jævlig på innsiden, og det spilte ingen rolle for meg hvordan jeg så ut på utsiden. Jeg hatet meg selv. Jeg hatet livet. Tanken på å dø var det eneste som kunne bringe frem et engasjement i meg. Det var det eneste jeg tenkte på. Det ga meg en slags rus, som en forelskelse. Jeg var forelsket i døden.

Dette marerittet varte i flere år. Akkurat hvor lenge har jeg ingen erinding om. Jeg husker bare at det var lenge. Altfor lenge. Jeg var inn og ut av psykiatrisk over hundre ganger. Jeg slet med selvskading, og flere ganger prøvde jeg å ta livet mitt. Jeg prøvde å bagatellisere det for venner og familie for at de ikke skulle bli så bekymret. “Det går bra sjø”, sa jeg, men helt ærlig så trodde jeg ikke det skulle gå bra. Og det var nære på. Det kunne endt skikkelig ille.

Men så skjedde det noe. Når det skjedde vet jeg faktisk ikke, men jeg tror det var i 2011. Gradvis fikk jeg det bedre. I perioder klarte jeg å glede meg over ting, før det gikk til helvete igjen. Men så kom det tilbake. Smilet mitt kom frem. Det ekte smilet mitt. Det jeg aldri trodde jeg kom til å se igjen. Og latteren min. Gud, så herlig det var å le igjen. I perioder var det helt mørkt igjen, men de gode periodene kom alltid tilbake.

Fremdeles har jeg perioder som er helt bekmørke, men de er mye kortere nå enn før. Nedturene føles fremdeles like tunge når de kommer, men jeg takler dem bedre, og jeg trenger ikke like lange innleggelser. Noen ganger trenger jeg ikke innleggelser i det hele tatt. Som regel klarer jeg å “ta” dem før de blir skikkelig ille. Jeg har lært mye om meg selv de siste årene. Hva jeg trenger, hva jeg bør gjøre i ulike situasjoner. Borderlinedepresjonene, de som blir utløst av en påvirkende hendelse, er borte. Nå er det bare bipolardepresjonene som kommer, og de kommer når jeg sliter meg ut. Jeg har nesten ingen innleggelser lengre. Før var jeg innlagt mer enn jeg var hjemme, men nå er det motsatt.

Folk sa alltid at det kom til å bli bedre, men jeg trodde ikke på dem. Jeg trodde aldri at jeg skulle få kjenne på det å ha det bra. Men i perioder har jeg det veldig bra nå. Jeg må bare passe på få nok hvile så jeg ikke sliter meg ut. Det er ganske kjipt å ha slike begrensninger, men når jeg tenker på hvor langt jeg er kommet på noen år så er det håp! Gi meg noen år til, så kanskje jeg blir frisk! Jeg trodde aldri jeg kom til å komme dit jeg er i dag, så da er det ikke noe i veien for å tro at jeg kommer til å komme enda lengre.

Til alle sammen som er der jeg var for noen år siden, det er håp! Jeg trodde ikke på det selv, men nå er det bevist! Hold ut, det blir bedre! Jeg lover.

10853045_488899461252617_1943429622_nHar du opplevd å bli bedre til tross for at du aldri trodde du skulle bli det?

Advertisements

4 Comments

  1. Ble av overlegen på RKSF,omtalt som “behandlingsresistent”.Lite hyggelig og fryktelig uprofesjonelt sagt.Men,jeg har greid å motbevise det.I dårlige perioder har jeg trodd at jeg ikke skulle bli bedre,men jeg vet jeg greier alt jeg vil greie 🙂
    Godt å se at du har det bedre,og at du greier å faktisk ha det bra i perioder.
    Det kommer til å bli bra ❤ Klemmer ❤

    Like

    Reply

    1. Det er så stygt å si at folk er behandlingsresistente! Jeg vet av flere som har fått den merkelappen, men så har de bevist at de har klart seg bra allikevel. Virker som at de sier det for å slippe å gi folk den hjelpen de trenger, fordi de kanskje trenger litt ekstra.
      Bra du vet du greier alt du vil greie, for det gjør du! Det tar bare litt tid 🙂
      Takk! Klem ❤

      Like

      Reply

  2. Har vært der jeg og, jeg var veldig langt nede en god stund da jeg var 18 gikk og så ikke noen måte livet kunne bli bedre på. Så ble det bedre allikevel.

    Og merkelappen “behandlingsresistent” tror jeg kanskje sier mer om den som gir den ut enn pasienten som får den.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s