La oss snakke om psykisk helse

La oss snakke om psykisk helse. La oss snakke om det å være psykisk syk, om å gå til psykolog og det å være innlagt på psykiatrisk sykehus. Angst, depresjon, uføretrygd, psykoser, schizofreni og borderline. Det er ikke farlig. 1/3 vil oppleve en psykisk sykdom iløpet av livet, og det kan faktisk være deg.

Det er sånn i dette samfunnet at folk blir ukomfortable om noen nevner at de sliter psykisk og går til psykolog, eller hvis de sier at det ikke går så bra for tiden. Folk forventer et “det går bra med meg”, og hvis de ikke får det svaret så blir det ubehagelig for dem. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, og jeg mener heller ikke at man skal introdusere seg og si “Hei, jeg heter Sandra Gundersen og jeg er psykisk syk”, men om det dukker opp, så burde det ikke være ubehagelig. Det skal ikke være sånn. Det skal være helt normalt. Like normalt som å si at jeg har litt vondt i ryggen, eller at jeg har influensa.

Det trenger ikke å være negativt at noen har en psykisk sykdom. For min del ser jeg på det jeg har gått igjennom som noe positivt. Det har formet meg til den jeg er, og jeg er stolt av den jeg er blitt. Jeg er sterk, empatisk, omsorgsfull, målrettet, reflektert og klok. Mange av disse egenskapene hadde jeg ikke hatt om jeg ikke hadde slitt psykisk. Jeg er glad jeg fikk en psykisk sykdom. Ikke fordi det er noe særlig kult å være psykisk syk, men fordi jeg er så stolt av alt jeg har oppnådd. Det er litt som Ludo. Jeg må få med meg fire brikker; meg, håpet, troen og motivasjonen igjennom en løype. Innimellom kommer det andre brikker (situasjoner) og setter en av mine brikker tilbake til start, og da må jeg komme meg igjennom løypa på nytt, samtidig som jeg prøver å få bort situasjonene som dukker opp. En dag vil jeg komme meg til mål med alle fire brikkene, og det er den dagen jeg blir frisk. Da kan jeg skryte av hva jeg har fått til, og det er etter min mening en høyere prestasjon enn å ta en doktorgrad i fysikk (eller hva det nå skal være).

Hvorfor blir folk redde med en gang de hører begrepet psykisk syk? Jo, fordi det er tabu. Og hvorfor er det tabu? Fordi folk ikke tør å snakke høyt om det. Og hvorfor tør de ikke det? Fordi de er redde for å bli stigmatisert. For det blir vi. Jeg ser det nesten daglig rundt på nettet, eller når jeg overhører noens samtale. Folk uttaler seg om ting de ikke kan noe om, og det irriterer meg. Les deg opp om det, snakk med noen om det, ikke kom med bastante meninger om at “sånn er det”, for det er som regel ikke sånn. Hør på de som har erfart det selv, og ikke begynn å kverrulere på det de sier.

Jeg er ikke redd for å snakke om det. Jeg er ikke flau. Hva har jeg å være flau av? Er det flaut å få influensa? Ikke? Da er det ikke flaut å få en psykisk sykdom heller, selv om det ikke vises i form av at snørra renner og man driter ut alt man har spist. Det vises ikke, men det er like fullt en sykdom. Og det er normalt. Du kan få det, faren din kan få det, og datteren din kan få det. Jeg har det.

1544958_10154533499590384_8771921278085661708_n
Takk for oppmerksomheten, skål for det,
og nå kan du gå tilbake til det du holdt på med!

Advertisements

9 Comments

  1. Veldig bra skrevet, og jeg tror du har veldig rett i det du skriver, men jeg tror også det er flere grunner til at man kan bli ukomfortabel.

    Selv blir jeg redd for å si noe galt. Jeg bil så gjerne være der, si de riktige tingene og være en god person, men i frykt for å si noe galt ender jeg opp med å si veldig lite. Jeg er med andre ord selv en av de som kan bli ukomfortabel, men ikke fordi jeg tenker hverken negative eller positive ting om personen, det er fordi jeg blir ekstremt bevisst på hva jeg selv sier. Jeg vet jeg av og til sier klønete ting, og jeg vil ikke at min egen idioti skal gjøre andres liv vanskeligere enn det det allerede er.

    Jeg sier dette fordi det kan være andre som meg, som overhode ikke vil at det skal være flaut å være psykisk syk, men som ikke vet hvordan man kan unngå å gjøre vondt verre.

    Hovedproblemet mitt er slik: før man hilser på syke som ligger på sykehus desinfiserer man hendene. Før man tar i mot besøk av allergikere støvsuger man bort støv, hundehår eller hva gjesten nå enn er allergisk mot. Det er ikke alltid like enkelt å vite hva man kan gjøre for noen som er psykisk syk når man selv av og til er en verbal kløne. Det er ikke en støvsuger i verden som kan hjelpe på det.

    Like

    Reply

    1. Takk!
      Det har du helt rett i. Likte den siste delen av kommentaren din, den fikk meg til å smile! Jeg kan forstå at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre, men det er ikke nødvendig å være så redd. Man trenger ingen form for støvsuger for å møte meg i alle fall. Det er jo forskjellig fra person til person, men jeg vil helst bare bli behandlet som et vanlig menneske. Om du møter noen og det kommer opp at du sliter psykisk kan du jo bare spørre om det du lurer på, og ellers bare snakke normalt til dem. 😉 Kan kanskje lage et innlegg om hvordan man forholder seg til en psykisk syk person! 🙂

      Like

      Reply

      1. Det høres kjempeflott ut ❤

        Du vil jo bli behandlet som et vanlig menneske fordi du er nettopp det. Slik jeg ser det, kan man på en måte sammenlikne psykisk helse med sår. Alle får mange små og store sår igjennom livet, men for at de skal gro er man avhengig av at ingen tilfører ugunstige bakterier i såret eller skraper på ruren. Bakteriene er for meg mobbing, hetsing og det som gjør at såret på sikt kan bli dødelig, mens skrapingen er dagligdags slit av ulik grad. Små og tilsynelatende ubetydelige ting i hverdagen som oppleves litt hemmende fordi det treffer noe som er blitt et sårt punkt, som spørsmål om arbeidssituasjon for noen som er arbeidsledig, spørsmål om barn for noen som ikke kan få barn osv. Man trenger ikke en gang være psykisk syk for å kjenne på det, alle får sår, og alle sår må få fred til å gro for å bli helt bra.

        For å fortsette den veldig forenklede metaforen; Psykisk syk er man for meg når det har satt seg betennelse i minst et av disse sårene, og det dagligdagse slitet må jo da bli en enda større påkjenning? Da skraper man i et sår med verk!

        Poenget mitt er at jeg vet vi alle er helt vanlige mennesker, psykisk syke er ikke i utgangspunktet mer skjøre eller annerledes enn andre. De har bare fått et sår det har satt seg betennelse i, og det er ikke alltid så enkelt å vite hvordan man kan passe seg for å pirke i andres betente sår =) En av de store forskjellene her er jo at man ikke ser sårene på sjelen ❤

        Håper du skjønner hva jeg mener, selv om metaforen kanskje var litt rar.

        Like

  2. Noe av det beste jeg har lest på lang tid om spiseforstyrrelser! 😉
    Deler det på gruppen min Å leve med Spiseforstyrrelser (Hemmelig gruppe, så du må bi invitert. Hvis du vil sjekke de, finn meg på FB og send meg en melding 😉 Vi har mange bloggere, og trenger folk som deg 😉

    Like

    Reply

    1. Takk! 🙂
      Hva slags gruppe er det da? Er litt skeptisk til facebookgrupper om psykiske lidelser, og jeg har heller ikke noen spiseforstyrrelse. Men kan ta en titt hvis det ikke er en triggende side 🙂

      Like

      Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s