Hvorfor søke uføretrygd når jeg fungerer bedre?

Det har i flere år vært snakk om at jeg skulle søke uføretrygd, men det er først nå når jeg er blitt bedre at vi gjør noe med det. Men hvorfor søker jeg ufør nå, når livet mitt er blitt ganske stabilt og jeg fungerer bra i lengre perioder? Jeg skal prøve å forklare det enkelt.

For noen år siden var jeg dårlig mer eller mindre konstant. Jeg var alvorlig deprimert i flere år, men det var noe som vi (vel…de) visste var en unntakstilstand. Jeg hadde ikke så stor tro selv, men det var litt som med influensa. Man vet jo at det blir bedre igjen, selv om det ikke føles slik der og da. Det er veldig usannsynlig at man kommer til å være alvorlig deprimert resten av livet. Man kan være det i flere år, men det kommer til å bli bedre. Det kan deretter komme og gå, men det kommer ikke til å vare konstant i 60 år. Derfor så jeg og de rundt meg at jeg kunne bli frisk igjen iløpet av noen år, og kanskje slippe å bli ufør. Jeg hadde fremdeles noen år igjen før arbeidsavklaringspengene gikk ut, så vi hadde tid på oss til å se det an.

Nå er denne unntakstilstanden over, og vi ser nå at uføretrygd er det eneste riktige. Jeg har lange perioder hvor jeg fungerer veldig bra, men grunnen til at jeg fungerer bra, er jo at jeg kjenner meg selv bedre, og ser signalene kroppen gir meg. Jeg ser klarere nå hva jeg tåler før jeg blir dårlig igjen, og klarer bedre å forhindre nedturer med å roe ned i tide. Har jeg mye å gjøre for mange dager på rad, blir jeg så sliten at jeg blir syk igjen, og det er det som har hendt før alle innleggelsene det siste året. Jeg blir ikke normalt sliten sånn som mannen i gata, jeg blir så sliten at jeg blir suicidal. Om jeg skulle hatt en jobb, hadde det ikke gått mange uker før jeg hadde blitt dårlig og sykmeldt igjen. Da hadde jeg trengt uker/måneder på å komme meg på bena igjen, før jeg hadde kommet tilbake på jobb igjen og hele regla hadde gjentatt seg.
Tilstanden min som den er nå, med jevne tilbakefall som kommer når jeg blir sliten, kommer sannsynligvis til å vedvare i en del år framover, og det vet vi nettopp fordi unntakstilstanden er over og det nå er lettere å se hvordan jeg fungerer i hverdagen.

Jeg kommer til å fortsette å gå på skole noen timer i uka, og så har jeg vervet i Mental Helse Ungdom, men det er saksbehandleren min bare veldig positiv til, og sier at dette kan bidra til at jeg senere lettere kan komme meg ut i jobb igjen. Målet er jo en dag å kunne jobbe igjen. Kanskje klarer jeg 100% en gang i framtiden, men om jeg bare kan klare 50% så skal jeg være fornøyd med det. Men ut i jobb SKAL jeg.

Folk kommer nok til å reagere på at jeg er ufør når jeg ser så frisk ut som jeg gjør, men da får folk bare gjøre det. For at jeg skal klare å fungere i hverdagen, så er det nødt til å bli sånn. Livskvaliteten min vil synke betraktelig om jeg må jobbe, og jeg kommer til å bruke lengre tid på å bli frisk. Jeg trenger tid og ro, uten mange forpliktelser til å bli bedre så jeg en dag faktisk kan bli helt frisk. Staten vil også tjene mer penger på at jeg er ufør i noen år, enn om jeg stadig skal havne tilbake på scratch, og aldri komme meg tilbake til et normalt liv. Noen kommenterer det med at uføre får mindre penger nå enn før, men det er ikke på grunn av pengene at jeg gjør dette. Det er tryggheten ved å få uføretrygd jeg trenger.

Derfor er uføretrygd det eneste riktige akkurat nå.

ghbl,En av grunnene til å bli medlem i MHU: Kake og kjeks i haugevis!

Noen som kjenner seg igjen?

Advertisements

26 Comments

  1. Veldig bra skrevet Sandra!
    Jeg er 50 % ufør selv og jobber som frivillig i tillegg. Mange sier; “hvorfor jobber du ikke mer lønnet? Istedenfor å jobbe frivillig, du har jo tydeligvis kapasiteten til det..”
    Vel, som frivillig kan jeg velge selv mengde utfra hvordan livet er i den perioden og ingen får problemer om jeg må redusere i en periode, i tillegg er dette min fritidsaktivitet som jeg brenner for og alle trenger å ha noe man gjør kun fordi man liker det!
    Har du en viss kapasitet så må man huske at den kapasiteten er ikke bare skal brukes til jobb, men også til venner, familie (viktig å ta vare på relasjoner ellers så ender du alene) , husarbeid (ingen ønsker å bo i rot og søppel) og fritidsaktiviteter man får påfyll av. Ellers så går man bare å tømmer seg og ender opp utslitt, uten venner og familie i et hjem fylt av søppel og rot! For å sette det på spissen ;0)

    Jeg skjemmes ikke over å være 50 % ufør, jeg har et liv jeg mestrer og som jeg syns det er verdt å leve i! Og det er det viktigste!

    Like

    Reply

    1. Takk!
      Veldig bra sagt! Det er jo akkurat slik det er. Skal man klare å ta vare på venner og familie, seg selv og husarbeid må man ha kapasitet til det 🙂
      Bra du ikke skjemmes, for det har du ingen grunn til. Det er faktisk du som gjorde at jeg tenkte at det ikke er så farlig om jeg ikke greier mer enn 50% etterhvert. Før jeg snakket med deg så tenkte jeg det var nedtur om jeg ikke greide 100%! 🙂

      Like

      Reply

      1. Takk Sandra – godt å høre at man bidrar med noe positivt 🙂 Jeg mener man skal være stolt over seg selv. Det er deg selv som kan være din beste venn og verste fiende, der velger jeg å være min beste støttespille og se hvor mye jeg faktisk har oppnådd enn å sitte å sture over alt jeg ikke har oppnådd…ENNÅ 😉
        Så får resten feie for egen dør 😉

        Like

      2. Takker og bukker for fine ord! Men må ikke skryte for mye av meg nå, kan hende jeg blir høy på pæra vettu 😉 haha!

        Like

  2. En fin forklaring som jeg tror gjør at folk forstår. Og å forstå trenger folk.

    Jeg skjønner godt hva du mener, har selv ME og litt av prosessen du beskriver gjenkjenner jeg. Tåler ikke overbelastninger, da blir jeg dårlig, men hva som regnes som overbelastning varierer ut fra hvor stabil grunnformen er. Det er vanskelig for folk å forstå og vanskelig å forklare. Jeg synes du forklarer godt.

    At du klarer å gå på skole noen timer i uken er helt supert!

    Like

    Reply

    1. Takk, godt å høre at det er forståelig! Jeg tror min bipolar og ME er veldig like. Har tenkt flere ganger tenkt på om jeg kanskje har ME, men tror det bare er at enkelte ting er veldig like. Fungerer du med jobb?

      Like

      Reply

      1. Jeg regner meg nesten som ekspert på egen livskvalitet (skulle bare mangle..!), så jeg er langt fra der at jeg trenger en arbeidsplass for å ha det bra med meg selv. Jeg håper du er klar for din reise i en bedret livskvalitet. Husk at tiden jobber med deg!

        Klem fra meg

        Like

  3. Så godt å lese Sandra, kjenner meg så igjen i d du skriver. Jeg ble ung ufør ifjor, d var d jævligste valget å ta, likevel d beste. Nå jobber jeg som frivillig i iks og med media. D beste m å bli ung ufør var å bli økonomisk styrket slik at jeg kunne kjøpe leilighet 🙂 men d er flaut og d er ikke alle jeg tør si det til, sykdommen vår synes ikke og vi blir dømt nord og ned i samfunnet:-( må ofte forsvare at jeg er ufør når jeg først tør å være ærlig.. gøy du har et verv i mhu, og så bra du har flere gode perioder enn dårlige:-)

    Like

    Reply

    1. Jeg er enig i det med at det både er et jævlig valg å ta, og et godt valg. Flott at du jobber som frivillig, jeg tror det har mye å si å ha noe å engasjere seg i når man er syk. Man får noe å fokusere på som er utenfor seg selv. Synd du må drive å forsvare deg. Det er ikke sånn det skal være.

      Like

      Reply

  4. Samfunnet er lagt opp sånn, når du ikke sitter i rullestol eller har fysiske handicap skal du helst være i 110% jobb.. Spesielt når man er ung.

    Like

    Reply

  5. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, Sandra! Herlig å lese dette innlegget, jeg trengte dette nå. Du forklarer det også så godt! Jeg er for tiden i samme prosess som deg, av helt samme grunner. Når jeg leste innlegget ditt, så er det så fornuftig og godt skrevet, glad for at noen har satt ord på dette!

    Like

    Reply

  6. Veldig godt skrevet, og mange får det bedre etter uføre pga stabilitet og ikke det konstante presset om at de snart må i jobb og derfor blir helsen litt mer stabil av den grunn og, mange forstår ikke at helsen gjerne blir like dårlig om de da presser seg i jobb igjen, og heller vente til de er klar for det. Og en dag er du der du ønsker, slik tenker jeg selv, er på aap og håper å klare jobb før aap går ut, men hvis jeg ikke skulle klare det så betyr ikke det at jeg aldri skal ut i jobb, bare at jeg trenger litt lenger tid. Lykke til med alt sammen ❤ God klem

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s