Den utrolige reisen

Ofte de siste årene har jeg vært bitter mens jeg har surfet igjennom facebook og sett på bilder fra reiser vennene mine har vært på. De har reist verden rundt, og fått oppleve ting jeg alltid har drømt om å få oppleve. Jeg var veldig bitter over at jeg var innelåst på Østmarka når «alle» de andre var ute og levde livet. Det jeg ikke så, var at jeg selv gikk igjennom en utrolig reise.

Den veien jeg har gått de siste 6 årene har vært lang og kronglete. Veien har gått opp og ned, og på vei opp noen av bakkene har jeg gått på trynet og rullet ned hele bakken for så å måtte starte på nytt. Det har ofte føltes helt meningsløst å fortsette å gå, men nå når jeg ser tilbake så ser jeg hvor utrolig verdt det reisen har vært. Jeg har gått i motvind og medvind, jeg har løpt og jeg har krøpet, danset og snublet, men jeg har aldri gitt opp, for jeg så langt der framme at livet ventet på meg. Skyfri himmel. Jeg så et vakkert fyrverkeri og mange små mennesker som hoppet og heiet på meg. I mellom meg og disse menneskene var det hundrevis, om ikke tusenvis av fjell jeg måtte bestige, men det jeg så der borte var så vakkert at jeg bestemte meg for å ikke gi opp.

Nå er jeg kommet så nære at jeg kan se menneskene mye klarere. Jeg kan nå bort til dem om jeg strekker meg, og jeg kan høre hva de sier. De sier at de alltid har sett at jeg kom til å klare denne reisen. De heier på meg, og det har de alltid gjort. Å se dem langt der framme ga meg motivasjon til å bestige alle fjellene. De gjorde at jeg noen ganger danset meg bortover stien, men i de bratteste stigningene så jeg ikke over toppen av fjellet, og da ble det mørkt. Fremdeles mister jeg synet av dem noen ganger, men jeg har besteget de høyeste fjellene nå, og fjellene blir bare mindre og mindre for hver gang.

På veien hit har jeg gått igjennom en stor forvandling. Jeg er ikke den samme jenta som jeg var før reisen begynte. Jeg har de samme verdiene, men jeg er en sterkere versjon av meg selv. Jeg har modnet, og jeg har fått så utrolig mye kunnskap om ting. Jeg har funnet meg selv, og jeg er ikke redd for å skille meg ut. Jeg har til og med lært meg å bli glad i livet. Livet jeg en gang hatet så intenst. Jeg har funnet ut hvor vakker verden og livet er, for når jeg har satt meg ned på fjelltoppene etter å ha besteget dem og sett utover landskapet, så har jeg sett hvor ubeskrivelig vakkert alt kan være. Jeg har lært meg å sette pris på de små tingene. Hverdagslykke. Reisen jeg har gått er helt utrolig, og jeg er så glad for at jeg fikk mulighet til å oppleve alt dette, selv om det har holdt på å ta livet av meg. Jeg ville aldri vært foruten denne reisen.

Skulle jeg begynt reisen på nytt, hadde jeg ikke brukt tid på å sammenligne mitt liv med andres. Livet er urettferdig, men det retter seg ut igjen. Reisen er ikke over, men jeg er på god vei, og jeg vet livet mitt kommer til å bli bra til slutt! Da kommer jeg til å gå med en kunnskap som mange andre ikke har!

6d5c4e3020e950c47e9795dbd466b312Bildet er herfra.

Advertisements

6 Comments

  1. Merker veldig godt din endring til det positive, det er så godt å se. Veien er tøff og lang, ingen sa at det kom til å være enkelt, men ingenting er umulig, og det har du klart å bevise til deg selv.
    Vi alle lever forskjellig, noen har mye andre har lite, sånn vil det alltids være. Viktigste er at du klarer å sette pris på det du har i livet ditt og være takknemlig for det<3

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s