Hjertetanker og tankehjerter

Mange kvier seg for å blogge fordi de er redde for å få stygge kommentarer. Jeg kvier meg fordi jeg er redd for å få fine ord og hjerter.

Misforstå meg rett, jeg er overveldet av alt det fine dere har skrevet til meg den siste tiden, og av å se hvor mange som bryr seg og tenker på meg. Det sies at man i slike tilfeller ser hvem som er ens ekte venner. I mitt tilfelle får jeg se hvor utrolig mange støttespillere jeg har.

image

Men jeg blir flau. Når jeg linker til bloggen på facebook og jeg får trillioner av hjerter på rekke og rad, føler jeg at det ser ut som at det er det jeg er ute etter. Sympati. Men det er ikke det. For meg er dette livet så vanlig, så jeg tenker at det er vanlig for folk flest, og forventer at folk skal tenke “åja, sånn har du det, jaja, ok”, men så reagerer alle med å si fine ting til meg. Det forvirrer meg litt.

Det har også litt med det at jeg ikke klarer å ta inn over meg all kjærligheten jeg får. Jeg har vært i en tilstand der jeg ikke føler noe som helst. Da blir det vanskelig å ta imot fine ord. Men nå begynner jeg å åpne meg. Det er skummelt fordi det betyr at det kommer flere vonde følelser, men samtidig så gjør det at jeg klarer litt lettere å ta imot ordene deres. Og så er det et friskhetstegn da, ikke minst.

Sååå. Jeg setter pris på hjertene deres, jeg vil bare si at det ikke er derfor jeg skriver om hvordan jeg har det. Jeg skriver for å oppdatere dere, og fordi åpenhet er jævlig viktig for meg. Jeg vil være et forbilde når det gjelder å prate om vanskelige ting, og da velger jeg å si det som det er. Nesten. Jeg utelater detaljer som er uvesentlige i det store og hele, men jeg er ærlig på det meste. Bare fordi det er så forbanna viktig. For meg, for dere og for samfunnet.

image

Advertisements

6 Comments

  1. Jeg tror mange av de som legger igjen hjerter gjør det for å si noe sånt som “jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men jeg vil vise at jeg bryr meg”. Litt av samme grunn som vi på WordPress trykker “Like” på hverandres innlegg, kanskje. Så det er kanskje ikke et uttrykk for sympati så mye som bekreftelse eller noe… Vet ikke, jeg bare “tenker høyt” her.

    Men kjenner meg igjen i det du sier om hvor vanlig det kan føles å ha det skikkelig tøft, til det punktet hvor du omtrent glemmer hvor tøft du egentlig har eller har hatt det. Så snakker du om det til folk som ikke har vært gjennom like tøffe ting, og ser på reaksjonen deres at oi, okei, det er faktisk ganske alvorlig likevel 😉 .

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s