Tid for å kjempe for våre rettigheter i arbeidslivet

I dag er det arbeidernes dag. Det er tid for å hylle alle skattebetalerne som betaler for at vi navere kan svindle staten. De som gir noe til samfunnet, istedenfor å bare ta. De som jobber sånn at jeg kan leve livet og ha ferie året rundt. I dag er dagen for å knele for de som klarer å ta seg sammen og sliter ræva av seg for oss som ikke gidder.

Neida.

Jeg har skrevet dette innlegget flere ganger nå, men jeg innså at jeg ikke hadde peiling på hva jeg snakket om. Jeg visste ærlig talt ikke hva arbeidernes dag handlet om. Jeg trodde 1. mai var for å feire arbeiderne, men det handler jo om å kjempe for sine rettigheter i arbeidslivet.

Da jeg stod opp i dag, trodde jeg ikke jeg hadde noe med arbeidernes dag å gjøre, i og med at jeg ikke jobber. Jeg tenkte at jeg burde stå i skammekroken hele dagen og skjemmes over å ikke jobbe. Men det er feil.

Som en forkjemper for psykisk sykes rettigheter, har jeg mye å kjempe for i dag. Nå sitter jeg innelåst på en akuttpost og kan ikke gå i noe tog, men jeg bidrar heller igjennom bloggen.

Det er ingen tvil om at psykisk syke har få rettigheter i arbeidslivet. Det er mange psykisk syke som kan klare å jobbe litt og som faktisk har lyst til det, men det er lett å falle utenfor på grunn av altfor dårlig tilrettelegging. En jobb er viktig for mer enn bare inntekt. Det kan bidra til mestringsfølelse og følelsen av å gjøre noe fornuftig. Sosialisering med andre er også viktig.

Problemet som gjerne oppstår er at formen svinger og det blir vanskelig å ha faste arbeidstider. Det er vanskelig å forutse hvordan formen kommer til å bli, og noen dager er så vanskelige at man ikke klarer å komme seg på jobb. Tilrettelegging der man kan komme og gå etter hvordan formen er, hadde i mine øyne vært en bra løsning, men det er vanskelig i praksis. Det krever et tett samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og kan være utfordrende for bedriften. Det forstår jeg godt, da man er avhengige av at alle yter sitt beste på jobb, men det gjør også at mange som kunne jobbet litt ikke har noe annet valg enn å gå hjemme, noe mange blir enda sykere av. Det blir en tap-tap-situasjon da både samfunnet og det enkelte individet taper på det. Med en slik ordning som jeg foreslo, kan man gradvis trappe opp jobbingen og til slutt kanskje jobber 100%!

Mental Helse Ungdom kjemper for unges rettigheter i arbeidslivet, og siden sentralstyret sier det bedre enn meg,  klistrer jeg inn et utdrag fra vårt prinsipprogram:

For de som har falt utenfor arbeidslivet er det viktig at tiltak tilpasses det enkelte individ og dennes funksjonsnivå.

Ungdom som i liten grad har arbeidserfaring trenger gode opplevelser når de går inn i arbeidslivet. Det er viktig å ha fokus på mestringsopplevelser som gjør tiltakene til en positiv opplevelse. Å sette ungdom inn i en jobb de ikke mestrer fordi den er for krevende i forhold til deres funksjonsnivå, vil ikke føre til arbeidsglede og gode opplevelser, men til at man fortsetter å falle utenfor i arbeidslivet.

Så alle som kan, gå ut og kjemp for våre rettigheter, både for de som er friske og de som trenger tilrettelegging!

image

Advertisements

2 Comments

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s