Gjesteinnlegg om traumer

Her kommer et gjesteinnlegg skrevet av noen som ønsker å være anonym. Innlegget er postet på den gamle bloggen min tidligere, men den er som sagt borte vekke. Ønsker du også å skrive et gjesteinnlegg så sender du det til sandragblogg@hotmail.com.

Tenkte jeg ville skrive et gjesteinnlegg om traumer. Vil helst ikke publisere dette på min egen blogg siden det er veldig personlig, og ikke noe jeg er så veldig åpen om, så bestemte meg for å ta det som et gjesteinnlegg istedenfor. Gikk selv gjennom en tøff periode på grunn av noe som skjedde for fire år siden, mens jeg allerede slet med angst og depresjon. Fikk aldri noen diagnose, men testet veldig høyt for PTSD på en sånn test du tar selv på nettet.

Vet ikke helt hva for oppfatning folk flest har om hva traumer er, bortsett fra kanskje det med flashbacks (som jeg ironisk nok ikke hadde i noen særlig grad) og mareritt. Men å være skikkelig traumatisert er langt mer altoppslukende enn det. Traumer er tusen små og store ting. Alle reagerer forskjellig, men det kan for eksempel være at du går og tenker på det som skjedde, eller temaet generelt, konstant i ledige stunder. At du hører en lyd folk flest knapt ville tenkt over i mer enn noen sekunder, og at kroppen går rett i alarmberedskap og blir der en time, noe som er kjempegøy når klokka er elleve og du egentlig hadde planer om å sove. Eller at du hører et bestemt ord under en forelesning og opplever at det plutselig har gått flere minutter, hvor du mest sannsynlig bare har sittet og stirret tomt ut i luften. Det kan være at du unngår dagligdagse ting, som når du ikke tør se en film på TV fordi du er redd det skal være en scene som “trigger” reaksjoner fra kroppen din. Det kan være at du opplever noe de fleste bare trekker på skuldrene over, og er dårlig i magen over det i opptil flere dager etterpå, eller at det å snakke om et bestemt tema gjør at all glede og alle gode følelser suges ut av deg, som når desperantene (“dementors” på engelsk) kommer i Harry Potter-bøkene*.

Selvfølgelig er det å være traumatisert ikkebare tøft og dystert. Mens det sto på som verst for meg, gikk jeg et bachelorstudie på høyskole på heltid og var student som “alle andre”. Selv om jeg slet leste jeg pensum, jeg gikk på forelesninger, jeg gjorde innkjøp, jeg stelte hybelen og vasket fellesareal, jeg jobbet frivillig på studenthuset og gjorde ting på fritiden med venner. Selvfølgelig var det absolutt ingen dans på roser heller, og det var tydelig for mange av de rundt meg at jeg slet med noe som hadde skjedd, og selvfølgelig er det mange som har det mye verre enn jeg hadde det igjen, men poenget er at mennesker som har det tøft fremdeles er mennesker som alle andre. Vi smiler og ler, vi har fritidsinteresser og ting vi brenner for, og vi traumatiserte er absolutt ikke “ødelagt for resten av livet”, selv om mange av oss til tider kan oppleve det sånn.

Men når det har gått en stund, og vi fremdeles sliter, får vi gjerne at vi bør “komme oss over det” og gå videre med livet, som om vi skulle hatt kjærlighetssorg, mistet jobben eller strøket på eksamen. Men traumer kan virkelig bite seg fast, og kan gjerne bli hos deg til du får bearbeidet dem på en god og skikkelig måte. Traumereaksjoner er like automatiske som allergiske reaksjoner: kroppen fanger opp et sanseinntrykk, og du får en fysisk og/eller psykisk reaksjon. Du kan ikke fortelle en traumatisert person at h*n bare skal gå videre, mer enn du kan fortelle en pollenallergiker at bjørketrær ikke er farlige. Som tommelfingerregel bør du oppsøke behandling om du opplever noe traumatisk og ikke blir bedre av deg selv innen kort tid. Råd om å “ta deg sammen” eller “legge det bak deg” kan være godt ment, men de hjelper ikke personen som sliter, og kan tvert imot oppfattes som at du ikke tar problemene hans eller hennes på alvor.

En annen ting som er slitsomt er når andre spøker om veldig alvorlige ting, og enten ikke tenker over at de godt mulig har venner som har opplevd disse tingene, eller ikke forstår eller tenker over hvor sterkt vi reagerer. Spesielt mennesker som blir utsatt for overgrep sliter veldig med dette. Enkelte har av én eller annen grunn de siste årene fått en veldig lav terskel for å spøke med overgrep, eller bruke “voldtekt” som et uttrykk, og når du har opplevd noe så grusomt kan det oppleves som utrolig sårende og krenkende når vennene dine oppfører seg som om det var noe kjempemorsomt eller helt uskyldig. Hvis du er en sånn person, er det godt mulig at det ikke er vondt ment fra din side, men det er fremdeles utrolig slitsomt og urettferdig for de av vennene dine med skjulte livserfaringer du ikke er klar over.

Jeg har det bra i dag — for to år siden fortalte jeg en psykolog hva som hadde skjedd og kom i behandling, og jeg merket at det var det som skulle til for at jeg skulle klare å gå videre i livet. Har ikke mareritt eller søvnproblemer, eller noe særlig til kroppslige reaksjoner mer, så er vel så “ferdig med det” som det går an å få blitt. Mennesker som opplever traumatiserende ting, det være seg ulykker, voldtekter, naturkatastrofer eller andre ting, er absoluttikke er “ødelagt for resten av livet”. Med de fleste går det bra til slutt.

image

(*ifølge Rowling selv er desperantene faktisk basert på hennes egne erfaringer med en tung depresjon.)

Advertisements

3 Comments

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s