Drastisk livsendring

Jeg har tenkt mye de siste dagene på hvor drastisk livet mitt har endret seg siden jeg begynte i den behandlingen jeg går i nå. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å si nei til å bli med, da jeg hadde dårlig erfaring med gruppeterapi og ble stresset av forpliktelser. Jeg skal innrømme at den eneste grunnen til at jeg ble med var at jeg ble lovt L som behandler, en dame jeg kjente veldig godt fra døgnavdelingen. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg sa ja, og ikke kun fordi jeg fikk L som behandler (selv om jeg selvsagt er svært fornøyd med akkurat det).

Da behandlingen startet opp i januar 2014, gjorde jeg ingenting fornuftig om dagene, annet enn én samtale i uka. Jeg var mye innlagt, og jeg hadde få ferdigheter til å håndtere vanskelige tanker og følelser. Jeg hadde helt tydelig emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og det skulle ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg hadde forsåvidt en ganske grei periode akkurat ved oppstart av gruppa, men jeg hadde hyppigere svingninger.

Da vi startet opp, hadde jeg store problemer med å gjennomføre avslapningsøvelsene vi har hver gang. Helt i begynnelsen gikk jeg ut av rommet før vi hadde startet, og etterhvert da jeg ga det en sjanse, stormet jeg ut av rommet etter kort tid fordi jeg fikk panikk. Så begynte jeg etterhvert å klare å sitte der mens de andre gjorde øvelsen, og plutselig løsnet det og jeg klarte å bli med selv. Jeg har til og med klart å gjøre enkelte av øvelsene hjemme for meg selv, og jeg har presentert min egen øvelse for de andre!

Nå, etter snart ett og et halvt år på dagenheten er livet mitt totalforandret. Jeg har snart klart å gjennomføre ett år med norsk på skolen, og er godt i gang med å etterhvert få studiekompetanse. Jeg har begynt å holde foredrag, noe jeg har drømt om siden jeg var 20, og jeg er nestleder i Mental Helse Ungdom Trondheim. Jeg er ofte på konferanser, der min stemme nesten teller mer enn fagfolk sine stemmer, jeg er på kurs og jeg har jo nå til og med reist til utlandet på «jobb»-tur! Det siste halvåret har jeg faktisk måttet jobbe med det å begrense aktivitet for å ikke bli dårlig, istedenfor å jobbe med å komme meg i aktivitet. Jeg har reist en del det siste året, både på ferie og turer med Mental Helse Ungdom. Jeg hadde nesten ikke reist noen steder på mange år, og nå reiser jeg mye, og jeg liker det! Jeg er blitt mye mer sikker på meg selv, og jeg klarer å håndtere vanskelige tanker og følelser. Til en viss grad selvsagt, jeg har fremdeles et stykke å gå før jeg klarer det helt selv. Alt i alt, så lever jeg et liv jeg er veldig fornøyd med nå. Jeg har kommet mye lengre enn jeg noen gang hadde trodd. Og det aller beste er at vi nå skal sette i gang prosessen med å fjerne hele diagnosen!

Får du muligheten til å bli med på Stepps og Stairways, grip muligheten! Det er til tider veldig tøft, men det er en svært effektiv behandling, og det er helt utrolig hvor godt det fungerer!

11357755_1665893846965603_1135465853_n

Advertisements

6 Comments

  1. Herregud, så mye du har fått til! Veldig imponerende.
    Jeg kjenner meg veldig igjen i de to første avsnittetene dine. Stresset av forpliktelser, ikke mye å gjøre på dagene, få ferdigheter til å håndtere vanskelige tanker og følelser. Jeg aner ikke hvor jeg er eller hva jeg gjør, om du skjønner hva jeg mener. Føler meg bare som en klatt i masse virrvarr. Haha.

    .

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s