Skummelt å bli frisk

Ikke misforstå, jeg gleder meg til å bli frisk. Jeg gleder meg til å leve et normalt liv med jobb og alt det et normalt liv innebærer. Jeg gleder meg til å ikke være avhengig av nav, til å ikke måtte snu på hver eneste krone, til å ikke bare ta av samfunnet, til å betale skatt, til å ikke være avhengig av psykiatrien, til å gjøre noe fornuftig, og ikke minst til å ha det bra. Og til å ha normale dårlige dager. Dårlige dager som ikke innebærer destruktive valg, legetilsyn og innleggelser.

Men. Det å bli frisk innebærer en forandring. Jeg har vært syk hele mitt voksne liv, og jeg vet ikke hva det vil si å være velfungerende. Jeg har lange perioder der jeg er nokså velfungerende, men om jeg ikke passer på å få nok hvile så blir jeg skikkelig syk igjen. Alle trenger hvile, og det kommer jeg også til å trenge den dagen jeg blir frisk, men nå trenger jeg veldig mye hvile for å fungere i mer enn én til to uker av gangen. Å bli frisk er en fremtidsdrøm, men den føles så fjern når jeg ikke vet hva det vil si. Når vet jeg at jeg er frisk?

Det føles også veldig rart at jeg en dag skal ha min siste innleggelse. Jeg har tilbragt så utrolig mye tid på de forskjellige avdelingene på Østmarka, men det er spesielt A4 jeg tenker på. En dag kommer alt dette til å bare være vage minner. Kanskje jeg bare såvidt husker hvordan det ser ut der inne. Jeg kommer aldri til å vandre i gangene, ligge på noen av rommene eller sitte på stua igjen. Egentlig er det veldig rart at jeg tenker sånn på det, for jeg har overhodet ikke lyst til å være der. Å være der innebærer å ha det kjipt (selv om jeg også har hatt det morsomt der), og når jeg blir dårlig har jeg absolutt ikke lyst til å legge meg inn. Når jeg er der savner jeg å være hjemme og klare meg selv, og jeg håper hver gang jeg får en bra periode at jeg har hatt min siste innleggelse. Men det føles også litt rart om jeg har rett. Det er ikke noe jeg tenker på ofte, men noen ganger dukker tankene opp, og da blir jeg litt uvel.

Det jeg tenker mest på er menneskene som jobber der. Noen av dem er gode mennesker som jeg har et nært forhold til, som har lyttet til meg så utrolig mange ganger, og som jeg har fortalt mine innerste, dypeste tanker til. De er blitt en naturlig del av livet mitt, og hver gang jeg blir skrevet ut sier vi «snakkes». En dag skal vi ikke snakkes. En dag er det historie, og kanskje møter jeg dem aldri igjen. Jeg håper jo på å møte dem på gata med jevne mellomrom, men jeg vet jo ikke om jeg noen gang gjør det. Det kan sammenlignes med at en god venn flytter til et annet land. Man vet ikke når man får se dem igjen, og man savner å prate med dem. Men samtidig blir det litt annerledes i dette tilfellet. Har en venn flyttet langt bort kan man fremdeles snakke med dem, og man får møte dem igjen. Menneskene på Østmarka kan jeg ikke snakke med. Jeg kan ikke bare kontakte dem på facebook. Jeg kan ikke ringe dem. Jeg har møtt dem gjennom jobben deres, og må derfor skille mellom jobb og privatliv. Jeg er en del av jobben, ikke privatlivet. Mens de er en del av mitt privatliv.

Disse tankene er noe jeg skammer meg over. Det er ikke noe man skal snakke om. Jeg er redd folk skal tro at jeg er blitt avhengig av å være innlagt, men det er ikke det dette handler om. Det handler om at en stor del av livet mitt plutselig en dag blir historie. At mennesker som har fulgt meg i mange år plutselig skal være borte fra livet mitt. At et sted jeg har tilbragt så mye tid på plutselig bare er et sted jeg kan se på fra utsiden. Det er litt som å slutte på en skole man har trivdes på, eller å ha sin siste arbeidsdag på en jobb man elsker. Nå elsker jeg ikke akkurat Østmarka, og jeg vil jo helst unngå å bli lagt inn der, men det føles litt på samme måte allikevel.

Men så er jo livet sånn. Det består av forskjellige epoker, og epokene tar slutt en dag, før de går over i nye. When a door closes, another door opens. Jeg vet også at jeg etter en stund ikke kommer til å tenke så mye over det. Jeg har tatt farvel med behandlere/sykepleiere jeg har knyttet meg til før, og selv om det har vært et lite savn, og savnet fremdeles kan slå meg, så går det over. Jeg kommer nok uansett til å være glad det hele er over. Jeg tror det livet jeg har i vente er så mye bedre enn det jeg har nå, og jeg kommer til å være så glad for å ha kommet videre så jeg kan jobbe med det jeg elsker. Ikke bare meg selv. Det går nok bra. Det er bare veldig rart å tenke på.

Jeg har i alle fall alle disse menneskene tatovert på armen nå, kamuflert som en fugl. Der kommer de alltid til å være, og der fortjener de å være.

innlagtaugust
Bilde fra en innleggelse på spesialpost 4 i 2010.

Er det flere som har disse tankene, eller er jeg helt alene om det?

Advertisements

9 Comments

  1. Flott innlegg. Du e sterk du vennen. Ta stegene videre på livets vei i ditt eget tempo med hodet høyt hevet. Gla i dæ og er gla for å ha blitt kjent me dæ.
    Klem fra mæ

    Like

    Reply

  2. Har tenkt mye de samme tankene når jeg har vært veldig syk av anoreksien.Man vet hva man har,men ikke hva man får.Selv om det man får er SÅ mye bedre.Man vil jo ikke være syk,men samtidig blir det skummelt med forandring.Forandringen skjer ikke over natten,så gradvis vil man bli vant til det nye,og finne ut at det er så mye bedre enn å være syk.
    Det er så mye mer man kan gjøre som frisk/friskere,og da feks.jobb,kjæreste,mer energi til venner,familie og fritidsaktiviteter.Men viktigst av alt,vil man ha det mye bedre med seg selv 🙂

    Stor klem ❤

    Like

    Reply

  3. Jeg kjenner meg igjen i tankegangen din, og jeg synes du er tøff, som sier dette høyt.

    Man vet jo selv at det ikke handler om å ville være innlagt osv, men er redd andre skal tro det, når man åpner munnen og sier det man føler. Jeg likte godt det du sa om at for dem er det jobb, men for deg er det ditt privatliv, og det er så sant! Fordi det er vanskelig å knytte bånd, for så å “bryte” det igjen. Men, noe jeg selv har oppdaget et at man “bryter” dette båndet, når man selv er klar for det. Man kjenner selv at epoken er over, og man slipper, når man kjenner at det er greit. Savnet etter de fantastiske menneskene, vil nok komme en gang i blant. Men det vil kun være en naturlig følelse, av noe som en gang var.

    Liked by 1 person

    Reply

    1. Hehe, det er jo blitt min greie å si det som er flaut høyt! 😉
      Veldig sant det du sier. Og har følt det samme om andre avdelinger før, men tenker ikke på det i det hele tatt lengre. Og så er det enkelte personer jeg savner i blant, men det varer i noen sekunder så tenker jeg på noe annet. Men jeg kjenner det blir veldig tungt å skulle si hadet til den ene behandleren min rundt jul. Har kjent henne siden da hun var nattevakt på en døgnavdeling jeg har vært mye på i 2011, før hun ble primærkontakten min gjennom flere innleggelser, og nå behandleren min. Men det går nok over etter en stund 🙂

      Liked by 1 person

      Reply

  4. Og nå ett år senere er du nesten frisk… hvor kult er ikke det?

    Godt jobba!

    Men syns du bør fortsette å blogge da…. jeg har fulgt deg siden du blogga på blogg.no 🙂

    Like

    Reply

    1. Ja, enn det! Jeg er ikke frisk enda, men jeg begynner å lære å leve med det! Jeg vurderer å lage en ny blogg der det blir mye mindre fokus på psykisk helse. Jeg sier fra om det skjer 🙂

      Like

      Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s