Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse

Det tar ofte lang tid å få innsikt og forståelse av sitt eget sykdomsbilde. Jeg fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (eupf), også kalt Borderline, i 2010. Den gang var det ganske tøft å få diagnosen, fordi jeg ikke visste hva det var. Personlighetsforstyrrelse hørtes så skummelt ut. Jeg trodde det betydde at hele personligheten min var forstyrra, og dermed trodde jeg at alt jeg tenkte, følte, sa og gjorde var feil. Det førte til at jeg undertrykket følelsene og reaksjonene mine, sånn at ingen kunne ta meg på det og si at jeg reagerte slik bare fordi jeg hadde eupf.

Det tok noen år før jeg i det hele tatt var interessert i å akseptere diagnosen, og før jeg begynte å undersøke hva dette egentlig var. Deretter tok det noen år før jeg begynte å forstå hva dette dreide seg om, og først nå, fem og et halvt år senere, når jeg ikke lengre har noen symptomer, kan jeg si at jeg forstår meg helt på hva eupf er. Eupf er ikke synonymt med å ha en forstyrra personlighet. Faktisk så er ofte tankene, følelsene og reaksjonene normale, men for en person med denne diagnosen så oppleves dette veldig mye sterkere enn for en person uten.

f07c826a607ca502166101b59fa979c3

I gruppeterapien jeg går i, blir det kalt emosjonsreguleringsforstyrrelse. Langt ord, men det sier mye mer om hva diagnosen egentlig handler om. For den handler om at man har problemer med å regulere følelsene sine. Det er en tung diagnose å leve med, fordi problemene med å regulere følelsene fører til sterke emosjonelle reaksjoner på ulike situasjoner, og når man ikke har verktøy til å håndtere dette, fører det ofte til destruktive løsninger. Impulsive handlinger som selvskading og høyt pengeforbruk er noen av løsningene mennesker med EUP gjerne har problemer med. Det er til tider null kontakt mellom fornuft og følelser, eller mellom tanker og virkelighet, fordi tankene og følelsene er så intense.

Mange blir satt på medisiner når de får denne diagnosen, men det vil ikke være tilstrekkelig. Det kan kanskje være med på å stabilisere litt, men for å bli frisk er man nødt til å gå i terapi for å lære å håndtere tankene og følelsene sine, da det er der problemet ligger.

For å forklare litt nærmere hvordan denne diagnosen oppleves, så skal jeg sammenligne den med bipolar. Husk at dette er hvordan det er/var for meg, og det trenger ikke å stemme til andre. Bipolar er en kronisk stemningslidelse, imens eupf er mer en atferdsforstyrrelse som det går an å bli kvitt. Begge diagnosene fører med seg depresjoner, men jeg har de siste par årene klart å skille dem, og kjenne på hva som er hva. Bipolardepresjoner opplever jeg som sterkere og mer langvarige, og de kommer ofte uten at noe spesielt har hendt. Som regel kommer de hvis jeg har slitt meg ut med for mye aktivitet. Borderlinedepresjonene kom etter små eller store hendelser i hverdagen. Kanskje var det noen som hadde sagt noe negativt til meg, eller det kunne være lukter eller ting jeg så som minte meg om noe eller det kunne være tanker/minner som dukket opp. Disse hendelsene kunne få følelsene til å eksplodere på sekunder, ofte så raskt at jeg ikke fikk med meg hva som hadde utløst dem. Dette førte igjen til depresjoner. Begge typene depresjoner fører med seg tanker og følelser, men de utarter seg forskjellig:

Bipolar: følelser – depresjon – tanker
Borderline: situasjon – tanker – følelser – depresjon

Som jeg nevnte så er det ikke alltid man får med seg hva som utløste tankene/følelsene, og det er heller ikke alltid man får med seg at man tenkte noe før følelsene kom. Det hele skjer så fort. Men det er alltid noe som skjer i tankene før depresjonen utløses. For noen år siden oppdaget jeg at jeg alltid ble innlagt etter jeg hadde vært hos frisøren. Jeg merket det ikke før det hadde skjedd fire-fem ganger. Jeg satt og grublet litt på det, og skjønte plutselig at det var luktene av hårfarge/hårprodukter, lydene av saksen og hårføneren og synet av speilene, vaskene, håret på gulvet og produktene som gjorde at jeg ble dårlig. Det minte meg om tiden jeg var lærling på en frisørsalong. Dette var det siste halve året før jeg ble skikkelig dårlig og ble innlagt for første gang. Jeg gikk oppi disse luktene og lydene da depresjonen ble større og større, og dermed ble jeg påmint de følelsene jeg hadde den gang, hver gang jeg var hos frisøren. Dette skjedde i underbevisstheten, så jeg fikk ikke med meg hva som hadde hendt før jeg ble dårlig. For meg føltes det ut som at depresjonen kom ut av det blå. Slik var det med andre situasjoner også. Man har et reaksjonsmønster som er innlært over mange år og man har ikke kontroll på hva man reagerer på, og heller ikke tankene og følelsene som kommer. Men det er mulig å lære seg å kontrollere det.

Med eupf så blir alle følelsene så innmari sterke. Man er aldri litt glad, litt trist eller litt sint. Som sagt så er det som om følelsene eksploderer på sekunder. Dette fører også til at mange har problemer i relasjoner med andre. Når små hendelser utløser sterke følelser er det lett å miste kontrollen. Det er vanskelig å håndtere følelsene man har, noe som kan være veldig frustrerende og vondt, og det fører gjerne til sinne som rettes enten innover eller utover. Rettes det innover kan det lett føre til f.eks. selvskading, og rettes det utover kan det føre til ødeleggelse av ting og kjefting på/konflikter med andre. Jeg har egentlig aldri hatt så mye sinne mot de rundt meg, men jeg vet av mange andre med denne diagnosen som opplever det.

88a903360a60a2dec65ab0620b25895d

Jeg hatet seg selv, og forventet at alle andre også gjorde det. Jeg ønsket å bli elsket, men jeg tok avstand til de som gjorde det. Jeg tok alt i verste mening, fordi jeg trodde at det jeg tenkte om meg selv, var det alle andre også tenkte. I ene øyeblikket var jeg glad, og i det neste var jeg trist. Motgang, om det så bare var en liten bump på veien kunne være nok til at hele verden raste sammen. Jeg ønsker respekt, men følte ikke at jeg fortjente det. Om jeg ble avvist, følte jeg at jeg fikk bekreftet hvor dum og verdiløs jeg var. Jeg sa mye i affekt, skrev meg ut i affekt og handlet i affekt. Jeg var konstant ambivalent, og gjorde alltid som følelsene sa. Enten var jeg helt tom, eller full av følelser. Gjerne alle mulige følelser på en gang. Jeg hadde stemmer som brølte i hodet mitt, og følelsene ble flere ganger så intense at jeg kollapset på gulvet. Det var et helvete.

Det er svært viktig å få behandling mot denne diagnosen. Faktisk så føler jeg at det har vært viktigere å få behandling for eupf enn for bipolar, fordi eupf går utover hverdagen i stor grad. Nå som jeg kun har bipolar så svinger ikke følelsene så voldsomt hver eneste dag, det går mer i perioder. Medisiner og nok hvile, samt samtaleterapi er det viktigste for å holde meg stabil. Da jeg slet veldig mye med personlighetsforstyrrelsen, var det konstant følelser i sving, og jeg fungerte svært dårlig. Jeg var innlagt stort sett hele tiden, og jeg gikk rundt med en indre smerte som jeg ikke klarte å holde ut. Dermed ble det også veldig mye selvskading. Borderline (i kombinasjon med bipolar) var altså mye vanskeligere å leve med enn bare bipolar.

I behandlingen jeg har gått i siden januar 2014 så har jeg lært å identifisere tanker, følelser og fysiske fornemmelser. Jeg har lært å legge merke til alt som skjer i hodet og kroppen i det jeg går fra 0 til 100 i følelsesspekteret, og jeg har lært å stanse det før det eksploderer helt. Jeg har lært å sette grenser, jeg har lært meg å jobbe med mål, jeg har lært meg konflikthåndtering og jeg har lært å korrigere tankene mine. Vi har selvsagt vært igjennom mye mer enn det, men det er vanskelig å oppsummere ett og et halvt år med gruppebehandling i et lite avsnitt. Om det er ønskelig kan jeg skrive litt om de viktigste tingene i egne innlegg.

074b8f9c8f110bb77c968c6eecea1ca0

Jeg har brukt mange dager på å skrive dette innlegget, og følte egentlig ikke at jeg fikk med alt, men håper noen har fått litt større forståelse av hva dette egentlig er. Har du noen spørsmål, må du gjerne spørre i kommentarfeltet, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.

Noen med diagnosen som kjenner seg igjen?

Advertisements

13 Comments

  1. jeg har bare bipolar, men kjenner meg igjen i det å ha enorm psykisk smertehelvete. det har jeg uten litium. hadde vært død uten litium… dessverre.

    Like

    Reply

    1. Ja, man har jo det med bipolar også! Men mente at med bipolar så er det i (lengre) perioder, men da jeg hadde borderline var det hyppigere svingninger. Nå finnes jo rapid cycling under bipolar også, og det blir litt på samme måte, men det er ikke det jeg sliter med!

      Like

      Reply

  2. Dette syns jeg var interessant. Jeg kjenner meg igjen i noen av symptomene fordi de kan sammenlignes med de man har med min diagnose adhd. Jeg føler ting mye sterkere men begge veier, både positive og negative følelser. Men adhd medisin hjelper meg å roe ned noen hakk 🙂 men med adhd går man ikke rundt å gjør ting i affekt, men allikevel impulsiv, som barn var jeg helt forferdelig på det. Jeg tror jeg var innom alle idrettsgrener som var for barn men slutta med en gang jeg gikk lei. Haha. Men nå prater jeg meg som vanlig bort. Veldig interessant var det jeg skulle fram til søta ❤️

    Like

    Reply

  3. Åh, utrolig godt beskrevet! Har ikke EUP selv da, men likevel får jeg en mye bedre subjektiv forståelse av hva det handler om i det du skriver. Hadde en kasusoppgave på en eksamen der en av kasusene nok hadde EUP og PTSD, og når jeg leser det du skriver tenker jeg at det burde stå akkurat sånn i en av “boksene” i læreboka vi hadde. Altså det var flere slike kasusavsnitt i læreboka, dog det var så utenifra og inn- om du forstår. Ikke innenifra og ut, sånn som det du skriver blir. Uansett syntes jeg det ene året på psykologi var skremmende kjedelig og diffust. Fikk A på akkurat denne eksamen da (har selv vært syk i veldig mange år med langvarige innleggelser, skjønt frisk fra en del nå da=), så antar det ene kasuset hadde en eup (samt PTSD), men tror mange flere hadde utvidet horisonten sin ved å ha fått lest noe slikt som du skriver her. Det er kanskje aller viktigst for de som skal jobbe innen helse kontra slike som ikke vil jobbe direkte med mennesker men tar eksempelvis psykologi (uansett grad) for å pirke i rottehjerner (som var min plan). Du burde få akkurat dette innlegget på trykk i et tidskrift som sykepleieren eller psykopp.
    (Pokker, greier aldri å fatte meg i korthet, men du forstår budskapet: Bra skrevet + burde spres + får innsikt i hvordan det er å ha levd met eup)

    Like

    Reply

    1. Sorry for at dette ikke ble godkjent før, men kommentaren hadde havnet i spaminnboksen! Tusen takk for fine ord! Jeg har merket at leger/psykologer har helt feil forståelse av denne diagnosen. De har akkurat samme formeninger om den. Lærebøkene burde heller bli skrevet av pasienter! Nå fikk jeg faktisk lyst til å lage en bok der folk med ulike diagnoser selv beskriver hvordan det er å ha de forskjellige diagnosene, til bruk for helsevesen. Hmm, det må jeg lagre i bakhodet for fremtidsplaner! Holder jo på å skrive en selvbiografi (som jeg ikke har rørt på et halvt år). Kult at du fikk A! Sikkert mye på grunn av din egen historie kan jeg tenke meg.
      Kanskje jeg skal renskrive det og sende det til sykepleien og forskjellige tidsskrifter! Takk for tips!
      Kanskje

      Like

      Reply

  4. Jeg hadde diagnosen, og har enda alle symptomene, men vi ser det nå som en del av min asperger syndrom. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Alt er veldig sårbart og det er lett å trå feil med meg. Og da blir jeg uendelig trist og deprimert og føler at ingen i hele verden forstår meg.

    Like

    Reply

  5. Leste en artikke for ikke lenge siden,der en del mennesker får denne diagnosen,istedet for ptsd.
    Det er visse likheter,men også en av de vanskeligste diagnosene å sette.
    Synes det er for lett for behandlere å sette denne diagnosen,uten å ha tilstrekkelig kjennskap til pasienten.Vet om flere som føler det som “en straff”,å få denne diagnosen,da det også er mye uvitenhet om den blandt folk flest.

    Like

    Reply

    1. Det føles noen ganger litt som en straff, på grunn av at mange leger stigmatiserer oss med denne diagnosen fordi de ikke har kjennskap til den. Og fordi enkelte mennesker med diagnosen ødelegger for oss andre..

      Like

      Reply

  6. Jeg kjenner meg meg igjen og forstår mer her når du skriver. Jeg har nylig diagnostisert med eupf og går i behandling for det, og alt jeg har lest på nett har stort sett vært ganske vagt, lett å misforstå og det har heller ikke vært noen personlige meninger rundt det. Takk, takk!

    Like

    Reply

  7. […] Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse – Her skrev jeg litt om hvordan jeg opplever denne diagnosen. Jeg fikk mange tilbakemeldinger på at folk kjente seg igjen i min beskrivelse, og jeg vet mange viste det til sine nærmeste for å få dem til å forstå seg bedre på diagnosen. […]

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s