Sykdom + identitet

Det er lett når man er veldig syk å la sykdommen bli en del av ens identitet. Mange lar sykdommen definere hvem de er. Det er ikke rart at det blir sånn, fordi når man blir syk så kan man lett miste seg selv, og alt man kjenner er symptomer og sykdom. Hver dag går inn i hverandre og man vet kanskje ikke lengre hvem man er. Men det er viktig å huske at man er et individ, og ikke en diagnose. Jeg ser mange har brukernavn på sosiale media som inkluderer diagnosen eller det at man er psykisk syk, og det kan være farlig fordi de lar diagnosen definere dem som person.

Problemet er at hvis man lar sykdommen bli en del av ens identitet, så er det vanskeligere å gi slipp. For å bli frisk, må man på et eller annet tidspunkt gi slipp på sykdommen. Det er viktig å skille seg selv fra det man sliter med. En diagnose er noe man har, ikke noe man er.

Årene mine som syk har påvirket meg. Mye av det jeg har opplevd har gjort meg til den jeg er, men sykdommen er ikke meg. Jeg bærer med meg mine opplevelser, og jeg bærer med meg mye av det sykdommen har gitt meg, men det er viktig å skille det fra hverandre. De synlige arrene mine er en del av kroppen min, men de er ikke en del av min identitet. Styrken, visdommen og kunnskapen årene som syk har gitt meg, er derimot en del av identiteten min. Det er en del av Sandra. Jeg ble mobbet i oppveksten, men jeg er ikke et mobbeoffer. Jeg er ikke «en som har blitt mobbet». Jeg er Sandra, jeg har opplevd mobbing, men jeg har andre kvaliteter som sier mer om hvem jeg er. Det jeg har lært av mobbingen, er en del av meg. Men Sandra er ikke bare et mobbeoffer.

Jeg har to diagnoser. Jeg har mange symptomer. Jeg kommer til å ha bipolar resten av livet. Men jeg er en person. Jeg liker musikk. Jeg liker å være sosial. Jeg er interessert i politikk og samfunn, jeg liker å reise og jeg liker å holde foredrag. Jeg har drømmer og mål. Jeg går i behandling, jeg er innlagt med jevne mellomrom, jeg opplever tilbakevendende depresjoner og har mye angst, men jeg er ikke bare en psykiatrisk pasient. Jeg er Sandra, jeg liker mennesker og jeg er nestleder i Mental Helse Ungdom Trondheim. Grunnen til at jeg engasjerer meg i akkurat den organisasjonen, er at jeg har erfaring fra psykisk sykdom, men grunnen til at jeg liker organisasjonsarbeid, er at jeg er interessert i politikk og samfunn, og at jeg liker å kunne gjøre en forskjell.

Jeg har brunt hår, men jeg er ikke et brunt hårstrå. Jeg har to pupper, men jeg er ikke en pupp. Jeg har psykiske lidelser, men jeg er ikke en psykisk lidelse.

11375851_427999467378744_602953601_n

Advertisements

9 Comments

  1. Herlig skrevet og så sant! Og ikke minst så viktig! Det gjelder for de som arbeider i psyk.helsevern også. Altså du er Sandra først og fremst i behandling/møte med helseapparatet, og så har du to diagnoser, og dét må være utgangspunktet til de som har valgt å jobbe innen psykiatri. Man skal få riktig behandling for det man sliter med, men man er også en egen person uavhengig av diagnoser. Jeg opplevde dette veldig ved tidligere døgnbehandling, at de bare så meg som “autist”, og tilla meg egenskaper jeg ikke engang har fordi den diagnosen står og fordi alle autister skal være så jævla god på togtabeller og eksponensiallikninger liksom- og helst genier innen musikk!
    Nei jeg tror jeg må lese det du skrev en gang til 🙂

    Like

    Reply

  2. Dette har jeg tenkt så mye på i det siste. At man pasientiserer (nytt ord) seg selv etterhvert. Uten at det er bevisst. Det bare skjer, utenfor ens egen kontroll. Og det er egentlig veldig skummelt med tanke på det å bli friskere. Man blir stående i veien for seg selv, uten å vite hvordan man kan hoppe til siden.

    Også skal det ikke veldig lang tid i institusjon før man blir institusjonalisert, heller. Og det er også ganske skummelt. Det er alltid litt vanskelig å prate om disse temaene, for mange pasienter kan kanskje føle at de klandres. At de “ikke vil bli frisk” eller at de “er så fornøyde med å være pasient at de bare holder seg der”. Det er ikke sånn. Det kan kanskje se sånn ut for utenforstående (uten større forståelse), men det ER ikke det.

    Like

    Reply

    1. Haha, “pasientiserer”! For et fantastisk ord!!! Det MÅ vi bare få inn som årets nyord!
      Veldig bra det andre du sier. Men det med institusjonalisering, jeg tror at det ofte ikke handler om det. I alle fall ikke for meg. Ja, man blir kanskje vant til det, men grunnen til at det blir vanskelig å komme hjem er at man kanskje ikke har fått tilstrekkelig med hjelp. Mange blir skrevet ut for tidlig, og da blir det vanskelig å komme hjem, og man havner fort tilbake. Jeg har vært mye innlagt, men aldri blitt institusjonalisert. Har jeg vært klar har jeg lengtet etter å komme hjem, og det har gått bra.

      Like

      Reply

  3. Det du skriver er så sant, så sant. Jeg tenker at man har lett som du sier for å blande sykdommen inn i sin egen identitet og det blir som en stor del av en. Og det er med på å gjøre personen enda sykere fordi man til slutt bare ser symptomer og ikke seg selv. Det er så viktig å tenke, reflektere og ha noen å snakke med når det er som verst fordi man ikke klarer det så godt selv. Det er så viktig med støtte og det er sikkert derfor en innleggelse også med jevne mellomrom hjelper. Jeg er selv innlagt med jevne mellomrom, og det er godt for meg, men det er hardt for de rundt meg. Spesielt samboeren min. Det er så viktig at de også har noen å snakke med de som er rundt den som strever.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s