Prognoser meg her og prognoser meg der

En venn av meg kom til meg her forleden og sa at h*n hadde lest at prognosene for hans/hennes diagnose var jævlig dårlig. Da kjente jeg et stikk av sinne inni meg. Ikke på denne vennen, men på fagfolk som snakker om prognoser. I noen tilfeller, når det kommer til dødelige somatiske sykdommer, kan kanskje prognoser være nyttige, men å få en dårlig prognose når det gjelder en sykdom som ikke er direkte dødelig, er så utrolig unødvendig. Å si «prognosen for din lidelse er dårlig» er det samme som å si «du blir aldri frisk», som igjen er det samme som å si «det er ingen vits i å prøve». Hva gjør dette med en person? Gir det denne personen håp? Kommer vedkommende til å prøve?

Noen mennesker med psykiatriske diagnoser blir aldri friske, det er ikke til å stikke under en stol. Det er faktisk, trist nok, den brutale sannheten. Men så finnes det mange mennesker som blir friske fra de alvorligste sykdommene. Det krever mye, og det tar tid, men flere enn man tror klarer det. Det krever motivasjon og mye hjelp, men tror dere det å fortelle om de dårlige prognosene hjelper på motivasjonen? Tror dere folk får tro på at de kan klare det hvis noen forteller dem at de aldri kommer til å bli friske? Jeg vet at hvis noen hadde fortalt meg for noen år siden at jeg aldri kom til å bli frisk, hadde jeg ikke prøvd heller. Ja visst har det irritert meg grenseløst tidligere når folk ikke bare kunne bekrefte tankene mine om at jeg kom til å være deprimert resten av livet. Da måtte jeg jo prøve, men i ettertid er jeg derimot glad for at de rundt meg aldri mistet håpet.

Hvorfor kan ikke behandlere fokusere på at det er håp? Hvorfor kan de ikke fortelle solskinnshistoriene om de som har greid det, og fortelle at alt er mulig for den som tror på at de kan klare det? Selvfølgelig kan de ikke bare si at alt kommer til å ordne seg og ikke gjøre mer, de må gi dem ordentlig hjelp. De må vise at de skal hjelpe dem, ikke gi opp, og gå foran, på siden og bak dem så lenge de trenger det. For der kommer et problem til inn. Altfor mange blir gitt opp. De får høre at de er behandlingsresistente. At det ikke er håp. Jeg har ikke nok ord i vokabularet mitt til å forklare hva jeg mener om dette, men jeg kan si at det gjør meg sint. Det er håp. Det er alltid håp! De må bare ikke gi opp kampen. Men hvem fortsetter kampen om å bli frisk hvis hjelpeapparatet har gitt dem opp?

Om noen får høre at det ikke er noen vits i å prøve, så vil de aldri prøve. Kanskje det er derfor prognosene er dårlige. Kanskje er det derfor mange forblir syke. Jeg har ikke noen diagnose med dårlige prognoser (selv om bipolar er kronisk og livsvarig). Jeg kan aldri sette meg inn i det å ha lidelser som f.eks. schizofreni, men jeg har hørt om folk som er blitt friske fra det. Derfor er det mulig for alle å klare det. Men det er ikke mulig om noen får dem til å tro at det ikke er håp. Da vil de gi opp å prøve. Det er en lang kamp, og de vil nok miste håpet flere ganger, men da kan ikke de rundt dem gi opp sammen med dem.

Så… kan dere såkalte eksperter slutte å gå ut og fortelle om de dårlige prognosene? Kan dere slutte å ta fra folk håpet? Statistikken viser ditt, statistikken viser datt. Statistikken kommer ikke til å endre seg om dere sier at folk ikke kommer til å bli friske.

554a55a2829065b3205b500ff8d545c0

Advertisements

20 Comments

  1. Amen! Da jeg var yngre var jeg nok litt ensporet her selv, tenkte at jeg aldri kom til å bli frisk, da jeg også leste mye om at prognoser innenfor mange diagnoser er såkalt dårlige. Lilevel så har jeg alltid vært fast bestemt på at om ikke jeg nødvendigvis blir frisk så SKAL jeg lære å leve med det. Og det fokuset har heldigvis også behandlerne jeg har snakket med hatt. At en behandler gir noen i en så sårbar og vond situasjon, dårlige prognoser , er jo som du sier, det samme som å si at pasienten bare skal gi opp. Hvorfor kjempe med nebb og klør mot noe man blir fortalt er urealistisk? Dårlig pedagogikk spør du meg!

    Like

    Reply

  2. Prognoser kan være litt lunefulle i psykiatrien. Selvfølgelig skal jo en behandler være ærlig, men ift til mange lidelser (selv om de såklart har mange fellestrekk like) ville jeg ha vært forsiktig hvertfall. I forhold til både autisme og ADHD sier de som arbeider mye med dette at “har du sett en, så har du sett én”. Antar dette gjelder for mange diagnoser innenfor psykiatrien, det er ofte store variasjoner innenfor hver enkelt lidelse. Kanskje hadde det vært lurt å bare gi generell info om diagnosen, eg. “at dettte er en alvorlig diagnose, men vi ser an hvordan det utarter seg hos deg og hva vi kan gjøre for at du skal mestre livet best mulig”. At man venter en god stund for å gi noen form for prognose, bli kjent med pasienten, prøve ut ulike behandlinger og se hva som hjelper og ikke hjelper. Dette ble skrevet i litt hui og hast, har 1 min før jeg må løpe ut døra.
    Mvh.

    Like

    Reply

  3. Statistikk er en kunst, god statistikk kan luke ut de fleste feilkilder slik at disse ikke har noen innvirkning på resultatet, men ja det finnes alltid unntak og ved kvantitativ ser man ofte på helheten kontra individet, men man kan også gå inn på hver enkel skår der også. Man kan ofte presentere statistikk som god statistikk, lese statistikk uten å være kritisk også får man et helt annet “resultat” enn det som var den faktiske sammenhengen. Når man leser statistiske analyser bør man ha en minimumskunnskap om signifikans og P -verdier, korrelasjon, reliabilitet og validitet. Når VG leser statistikk ser de bare på “oi her var det sammenheng”, og ja det var en liten korrelasjon, men en korrelasjon skal være ganske høy før den er signifikant. Jeg skulle ønske at flere som jobber i helsevesenet hadde bedre opplæring i statistikk, slik at de har større grunnlag for å være kritisk og lese korrekt, særlig i psyk. helse. Eller generelt mer læring i å tenke kritisk, mange er gode på det, men slettes ikke alle. En kvantitativ analyse sier jo ikke noe om deg, men mer om tendensen og sammenheng i en gitt populasjon. Hadde f.eks åtte personer deltatt i et kvalitativ studie av et slag, eventuelt mixed method, går man inn i hvordan den enkelte opplever/har det/etc etc. Men det skumle med psyk. diagnoser som også da får utslag i statistikk (antar jeg) er at de psykiske lidelsene man blir plassert i ikke nødvendigvis er fasiten, ikke sant? Det er en person som tar avveiningen basert på gitte trekk som setter deg i en kategori, og psyken kan ikke katigoriseres på samme måte som blodsykdommer feks og ergo blir det også skummelt å vifte med prognoser, for har du sett én så har du sett én, men som samlet i en stor kvnt undersøkelse kan peke på eks tendenser innen det som blir målt, men da må undersøkelsen ha god design og kunne prøves på andre i samme kategori og få tilnærmet likt resultat (hvis man da ikke er ute etter å se forskjeller mellom grupper (Gosh, greier aldri å fatte meg i korthet, beklager det, men jeg liker metodefag og håper å få tatt flere “statistikkfag” bare for kos…)

    Like

    Reply

      1. Det er ikke sånne ord man går rundt å husker med mindre man får de tatovert inn i hjernen av en overivrig foreleser i metode, så ikke stress med det, begynner å bli rusten selv, og metode er jo et enormt fagområde :O

        Like

  4. So utrulig flott at du tek opp det her emnet, Sandra. Du snakke nok saka for veldig mange der ute, som ikkje tør å stå oppreist når dei får slike beskjeda.
    Det finnes dårlige behandlera – og det finnes GODE. Å skulle seie ifra til en fagperson (som oftest har kun lest seg til kunnskapen) er vanskelig i seg sjølv. Mange er ganske konsekvente på at “slik er det, og slik blir det”.

    Men tenk kor utrulig bra at slike som du (og alle andre som seier ifra) tør å gjere forskjell. Å sette seg sjølv i RESPEKT.

    Har sjølv vært borti både GODE og mindre gode behandlera. Noken får kanskje en annen tenkemåte når dei får høre det fra pasientens ståsted? Og andre behandlera er ikkje flinke/villig til å lære. Det handle, tenker eg, meir om usikkerhet. (Lite vilje til å gidde å skjønne muligens?)

    Stå på Sandra 🙂
    Skal bli interessant å følge bloggen din.
    Og gløym aldri: DET FINNES KUN EN AV AKKURAT DEJ, OG NETTOPP DERFOR E DU UNIK PÅ DIN MÅTE 🙂

    Take Care, so lenge 🙂 🙂 🙂

    Like

    Reply

  5. Helt enig! Man må jo fokusere på at det er mulig! Og om det ikke er mulig å bli helt frisk, så er det i alle fall mulig å bli friskere. Prognoser meg i rævva! Haha.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s