Så skjedde det igjen

Så skjedde det igjen. Jeg kjørte på for hardt og endte opp med en smell. Det startet psykosomatisk med kvalme, svimmelhet, synsforstyrrelser og hodepine. Det kom brått mens jeg var på konferanse på Frøya, og da de andre gikk for å spise lunsj, måtte jeg få et hotellrom å legge meg ned på til bussen kom for å kjøre oss hjem til Trondheim. Jeg tror det var kroppen sin måte å si at “nå er det nok, nå må du hvile”. Jeg lyttet til kroppen og ble sengeliggende fra torsdag kveld til mandag morgen. Men på mandag var det på’an igjen med alt jeg hadde å gjøre, så jeg stod opp og kjørte på igjen. Da sa kroppen fra på en enda strengere måte, og jeg gikk på en smell.

Jeg prøvde å skjule for de rundt meg at jeg var deprimert. Jeg presset meg selv til å gjennomføre planene jeg hadde, og svarte at det gikk greit når personalet i boligen spurte. Det funket heller dårlig, siden det er ganske synlig på meg når jeg begynner å bli deprimert. Jeg mister stemmen, jeg klarer ikke å holde øyekontakt, jeg blir motorisk treg og ser sliten ut. Jeg innrømte at jeg ikke hadde det bra, men jeg ville ikke innrømme hvor langt nede jeg var, hverken for meg selv eller andre. Jeg hadde ikke tid til å bli dårlig, og tenkte at hvis jeg undertrykte følelsene så kunne jeg unngå å bli dårlig, eller i alle fall utsette det.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg prøver dette gang på gang. Det funker ikke.

I går ble jeg lagt inn, etter mye overtalelse fra alle rundt meg (av de som visste jeg var deprimert). Jeg var veldig ambivalent, men nå er jeg glad for det. Jeg tror jeg trenger en liten pause. Noe som er veldig bra, er at jeg ble lagt inn før det gikk for langt. Det var ingenting alvorlig som skjedde i forkant. Vi rakk det akkurat.

Det er noe rart med denne innleggelsen. Det er så annerledes. Nå er jeg jo på en helt ny avdeling, da den beste og den verste avdelingen er slått sammen og flyttet til et nytt bygg, og det er jo med på å gjøre det annerledes. Men det er noe mer. Jeg føler at alle hører på meg, og at alle anerkjenner det jeg sier. Alle vet jeg var litt motvillig til å legge meg inn fordi jeg har så mye annet jeg vil gjøre av friske ting. De tar meg egentlig mer på alvor enn jeg gjør selv. De har bedt meg om å legge fra meg pc og mobil så jeg unngår å gjøre jobbrelaterte ting. Det er ikke sånn at jeg har fått forbud, men de anbefaler meg å unngå det. De sier jeg trenger en pause fra alt jeg “må” og “burde”. Jeg er jo egentlig enig, men jeg er så stresset. Det er også en ny ting, at jeg er veldig deprimert samtidig som jeg stresser med alt jeg burde gjøre. Tidligere har jeg bare blokkert ut alt automatisk. Nå er det så mye jeg heller skulle gjort enn å sitte her.

Jeg blir her sannsynligvis i en uke, med mindre jeg føler meg bedre litt før. Da drar jeg heller hjem. Jeg er ikke her mer enn nødvendig!

11148579_691941594243765_5074165447619799937_n

I mangel på et bedre bilde å legge ut, slenger jeg med
et bilde av meg på jobb. Jobben som jeg elsker.

Advertisements

10 Comments

  1. Bra du har ansvarsfølelse, og kjenner at ting fremdeles er viktige for deg, men prøv å slappe av så mye du kan óg 😉 ! Kjipt at du e syk når det passer så dårlig. God bedring!

    Like

    Reply

  2. Dette var vondt og fint å lese på same tid. Vondt at du har det så vondt, men fint at du gikk med på en pause. Og det er ikke noe du heller bør eller må enn å prøve å ta vare på deg. Så, masse lykke til med deg! Håper uka hjelper deg.

    Like

    Reply

  3. Bra at du tar i mot hjelp før formen din eskalerer helt 😊 Ingen skam å si nok er nok og nå trenger jeg en time out 😊 God bedring fina mi ❤️

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s