Et par piruetter for mye

Jeg prøver å jobbe med tankene mine. Jeg er god på det til vanlig, men under depresjoner forsvinner den fornuftige tankegangen min. Det er ikke lengre sånn at tankene mine gjør meg deprimert, men depresjonen fucker opp tankegangen min.

Jeg er ikke så fan av setningen “tenk positivt”. Jeg har brukt den mange ganger selv i mangel på bedre ord å bruke, men jeg har nå funnet et erstatningsord til “positivt”, nemlig “fornuftig”. Tenk fornuftig. Det er ikke like irriterende å høre som at man skal tenke positivt. Noen ganger er det ikke noe positivt å finne i ulike situasjoner, men en fornuftig tankegang kan være greit å ha.

Denne uka har jeg slitt med den fornuftige tankegangen. Jeg trodde plutselig igjen at det å undertrykke følelsene mine og ikke si det til noen skulle få problemene til å forsvinne. Jeg er egentlig ganske smart og reflektert av meg, men når hjernen min blir i kjemisk ubalanse (det som skjer under en bipolardepresjon), så blir hele tankesettet mitt i ubalanse. Det jeg mente for noen uker siden, gjelder ikke lengre. Noen uker, eller kanskje bare noen dager etter jeg har sagt at jeg trenger en innleggelse når jeg får visse symptomer (i form av tanker, følelser og fysiske fornemmelser), så tenker jeg plutselig at jeg ikke trenger det. Innleggelse jeg? Næh, det skal jeg da vel ikke!

Jeg har ikke lengre tid til å bli dårlig. Før hadde jeg ikke noe liv i mellom innleggelsene, men nå har jeg så mye å miste. Jeg føler at hvis jeg blir dårlig så mister jeg alt. Men når jeg prøver å finne frem fornuften, så ser jeg jo at jeg ikke mister noe. Livet mitt venter jo på meg på andre siden av den låste døra. Når jeg er klar. Og jeg har jo faktisk noe å “miste”, det er jo en bra ting. Men fallhøyden er stor. For noen år siden falt jeg bare noen centimeter. Nå faller jeg 300 meter. Jeg danser på toppen av fjellet, men noen ganger tar jeg et par piruetter for mye, mister balansen og faller utenfor stupet. Å klatre opp fjellveggen igjen er vanskelig, men det er ikke umulig. Jeg har jo klart det før, og etterhvert som jeg har klatret opp noen ganger har jeg laget spor i fjellveggen så jeg får bedre fotfeste. Fjellveggen er like bratt, men sporene gjør at jeg vet bedre hvor jeg skal plassere føttene.

Jeg blir frustrert hver gang jeg faller. Suget etter et normalt liv blir så stort. I den første perioden etter depresjonene er jeg flink til å passe på det med nok hvile, men etterhvert blir jeg for ivrig og glemmer meg. Så faller jeg. Igjen. Men hvis jeg hele tiden skal henge meg opp i begrensningene mine, mister det livet jeg har mening. Jeg har jo mye bra i livet selv om jeg ikke er i stand til å ha en vanlig jobb. Ja, jeg er sårbar for å bli syk av stress, men jeg kan ikke fokusere på det. Jeg må fokusere på det jeg har. Det at jeg blir syk når jeg har hatt mye å gjøre er en av begrensningene mine, men istedenfor å tenke på at det er en begrensning, må jeg heller tenke på at jeg kan unngå å bli syk ved å passe på å ikke bli for sliten. Det er jo bare bra at jeg er bevisst på hva som gjør meg syk. Da kan jeg gjøre noe med det.

Jeg skal klare å komme meg opp igjen til toppen av fjellet. Jeg skal danse igjen, men jeg skal prøve å ikke bli revet med og ta flere piruetter enn jeg er i stand til.

0bc877eaa4490aa5be296e355ebe071b

Bildet er herfra.

Advertisements

9 Comments

  1. Kanskje prøve å tenke på det sånn at jobben din er jo å råde andre i samme situasjon ved hjelp av foredragene bloggen osv. En utrolig viktig jobb som du gjør på en fremragende måte. Men om du ikke fortsatt hadde blitt dårlig i blandt så kunne det jo hende du hadde mistes noe av den innsikten. Ergo det at du fortsatt får nedturer iblandt gjør deg bedre i jobben din. Så lenge du kan dele erfaringene med hva som gjør deg bedre. Så det beste du kan gjøre ift jobben er nettopp å ikke stresse med den.

    Like

    Reply

  2. Utrolig fin metafor! Bildet var jo også utrolig fint.

    Og du er jo absolutt ikke alene om å glemme fornuften når depresjonen slår inn. Eller manien. Det går liksom begge veier. Det er så snålt, at man er SÅ overbevist av virkeligheten man lever i der og da at alt annet bare blir fjernt og usannsynlig. Ikke bare usannsynlig, men umulig.

    Like

    Reply

  3. Så fint skrevet om et alvorlig tema! Er helt enig med deg i å bytte ut “positivt” med “fornuftig”, det virker litt enklere å forholde seg til.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s