Alt blir til slutt en god historie

Ah, livsvisdom.

Nå når jeg atter en gang gikk på veggen, er det lett å miste motet. Hatet mot livet jeg egentlig elsker blusser opp igjen. Hatet mot meg selv fordi jeg har feilet nok en gang dukker opp. Det gjør meg frustrert og lei, og jeg får lyst til å bare gi opp. At jeg har gode perioder i mellom nedturene hjelper ikke lengre, fordi jeg vet at dårlige perioder kommer til å komme i lang tid fremover. Sannsynligvis resten av livet, fordi bipolar er en kronisk og livslang sykdom. Tanken på det gir meg ikke akkurat en god følelse. Tanker om at døden er bedre enn å leve et liv med tilbakevendende depresjoner, blir mer påtrengende.

Men.

Jeg prøver å tenke nå når jeg er nede igjen, at alt blir til slutt en god historie. Drømmen min er jo å kunne leve av å holde foredrag, og denne nedturen vil kanskje føre med seg enda flere erfaringer jeg kan fortelle om. Jeg lærer noe nytt hver gang jeg går på trynet. For hver nedtur blir jeg mer reflektert, fordi det går opp nye lys for meg. Jeg blir kjent med meg selv. Jeg ser mine svakheter, mine styrker, og jeg finner ut hva jeg setter pris på i livet. Der og da, eller kanskje jeg heller skal si her og nå, har jeg ikke like stor interesse for ting, og jeg bryr meg ikke så mye om livet. Samtidig er jeg jo lei meg for det jeg føler jeg har mistet. Selv om jeg ikke egentlig har mistet noe som helst, så må jo det jeg føler jeg har mistet være noe jeg setter pris på. Noe jeg bryr meg om, sånn innerst inne.

Jeg skriver jo også bok, og jo flere erfaringer jeg får, dess bedre blir kanskje boka. Det er ikke lett å tvinge meg selv til å tenke sånn på nedturene, men samtidig er det en trygghet i disse tankene. Det er kanskje ikke utelukkende kjipt å møte veggen. Veggen kan lære meg mye og gjøre meg bedre i jobben min. Jeg vet jeg egentlig setter pris på alle erfaringene mine, og at jeg egentlig liker den personen de har fått meg til å bli. Kanskje jeg etter denne nedturen setter enda større pris på sekken med alle erfaringene mine som jeg bærer på ryggen. Jo større sekken til julenissen er, dess gladere blir jo barna.

Alt man opplever kan bli til en god historie. Blir man utsatt for noe vondt eller traumatisk, får man en sterk historie som kan sette spor hos de som hører den, og dermed kan det bidra til å hjelpe andre mennesker. En innleggelse kan gi nye erfaringer man kan snakke om for å få en forandring i helsevesenet. En nedtur kan gi refleksjoner som gir kunnskap man kan dele videre for å hjelpe andre i samme situasjon. Absolutt alt vi opplever kan vi ta frem senere og lære noe av, og bruke til noe konstruktivt.

Jeg prøver å tenke sånn i alle fall, og håper det kan lette på depresjonen.

dc9398747d3ac7e45401ab4f0cb25ae6

Bildet er herfra.

Advertisements

9 Comments

  1. Det kan jo hende depresjonene blir mindre og færre med tiden. Hvertfall det jeg har hørt- så en dokumentar om Stephen Fry der han også intervjuer flere med bipolar. Der var det en kvinne med type 1 da, og hun hadde vært kjempesyk over meget lang tid- men den dag i dag lever hun uten medisiner, og har ikke hatt anfall på mange år og kunne gå tilbake til jobben som lege, selv om hun måtte jobbe noe redusert og ikke tålte presset som kirurg lengre.
    Jeg prøver hvertfall å tenke sånn- selv om hele fjor egentlig var en veldig lang og tung depresjon, med bare noen få uker hvor jeg var bra- og det var kjempenederlag å bli innlagt- fordi jeg vil greie meg uten- nesten samme hva. Har ikke særlig god erfaring med sengeposter i de årene jeg har vært innlagt.
    Men når man er i en depresjon, så er det jo akkurat sånn man tenker; “hva er vitsen, det kommer jo bare igjen og igjen”, og man begynner å spørre seg selv mer og mer destruktive spørsmål. Men det kan hende sykdommen blir bedre over tid, at man i større grad greier å regulere selv slik at episodene blir færre og mildere. Håper du greier å holde fast i den tanken. Selv om hver bipolarrammet er forskjellig, så er det veldig mange som får et godt og funksjonelt liv til slutt ❤ (usikker på om det er sosialt akseptabelt å skrive <3, men kjenner meg sånn igjen og det er vondt å lese at du har det sånn nå. Vondt at noen skal måtte ha det sånn).

    Like

    Reply

    1. Ja, det merker jeg jo allerede. I flere år var jeg konstant deprimert, men nå kommer de mye sjeldnere – så lenge jeg passer på det med hvile. Det er når jeg har hatt for mye press at jeg blir dårlig. Sånn kan jeg også regulere det litt, ved å unngå å slite meg totalt ut. Men akkurat hvordan bipolaren har utviklet seg vet jeg ikke helt, for før hadde jeg borderline i tillegg, som også ga meg depresjoner. Nå som den er borte er det enklere å se hvordan bipolar fungerer.
      Hjerter er så absolutt akseptert på min blogg i alle fall, så her er et ❤ til deg også. Ikke morsomt at du kjenner deg igjen.

      Like

      Reply

  2. Kanskje borderline i seg selv påvirket det bipolare negativt? Ut i fra jeg har forstått er at det å ha borderline er fryktelig slitsomt og tapper mye energi i seg selv, så kanskje selve den personlighetsforstyrrelsen hadde innvirkning på også de bipolare opp og nedturene? Jeg er absolutt ingen psykolog, bare en tanke/fundering

    Like

    Reply

    1. Begge diagnosene påvirket hverandre. Bipolar gjør jo at jeg fort blir sliten og dermed deprimert, og borderline gjorde meg sliten. Og når jeg var deprimert, var jeg mer sårbar på å få borderlinereaksjoner på situasjoner jeg opplevde, og fikk borderlinedepresjoner oppå bipolardepresjoner. Så du har nok helt rett i det!

      Like

      Reply

  3. Du har ikke feilet Sandra,ikke på noen måte,men det går opp og ned.Får du til å tenke at du heller “møtte en hump i veien”?Uavhengig av sykdom eller ei,går det opp og ned for alle,men der enkelte så klart har en høyere fallhøyde og møter på flere “humper” enn andre.
    Du er “oppe å går igjen” snart,og da kommer du nok til å være mer bevisst på å ha hviledager innimellom,spesielt når du har mye å gjøre.
    Tror det er kun deg selv som tenker på at “du har feilet”.
    Jeg ser ihvertfall ikke sånn på det 😉
    Du kommer deg opp i gjen 🙂
    Glad i deg,og stor klem ❤

    Like

    Reply

  4. Du har ikke feilet Sandra.Absolutt ikke!Får du til å tenke på at du møtte på “en hump i veien”?
    Alle,enten de sliter med sykdom eller ikke,møter humper her og der,men har man en sykdom,er nok fallhøyden litt større.Det er trolig bare du som ser det slik at du har feilet.Jeg ser ihvertfall ikke slik på det 🙂 Og du kommer deg opp av “grøfta” igjen,og bruker nok mindre tid enn du gjorde for noen år siden.
    Når du møter slike “humper”,vil du nok etterhvert bli enda bedre på å hvile innimellom slagene.

    Glad i deg,god bedring og stor klem ❤

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s