Hvorfor liker jeg livet mitt når jeg er deprimert?

Denne depresjonen forvirrer meg. Den er annerledes enn de andre depresjonene jeg har hatt. Følelsene og de fysiske fornemmelsene er som før. Nedstemt, trist, lei, angst, sliten, kvalm, utmattet, forknytt, vondt i magen, klump i halsen, lav stemme og motorisk treg i kroppen. Men tankene og handlingsbehovet er annerledes. Denne gangen er ikke tanken om å dø så påtrengende, og heller ikke skadetankene. Tankene om døden og selvskading er i bakhodet, men jeg har ikke behov for å gjøre noe ut av tankene, i alle fall ikke nå når jeg har vært her i noen dager og fått stoppet utviklingen. Det jeg har behov for er å komme meg ut herfra og fortsette med alt jeg har å gjøre. Jeg har ikke tid til å være dårlig. Livet mitt er for bra til å være deprimert!

Jeg blir så frustrert. De gamle depresjonene kjente jeg inn og ut, og selv om det var jævlig å få tilbakefall, så var det kjent. Jeg visste alt om det å være deprimert på den måten. Nå er jeg deprimert på en ny måte, og jeg forstår meg ikke på det. Som jeg har sagt før, så hater jeg ting jeg ikke forstår. Hvorfor er jeg deprimert når jeg liker livet mitt? Hvorfor liker jeg livet mitt når jeg er deprimert? Hvorfor har jeg ikke lyst til å dø? Hvor er skadetrangen blitt av? Hvorfor trenger jeg innleggelse når jeg ikke er suicidal? Hvorfor tar alle meg sånn på alvor når jeg ikke er alvorlig deprimert? Hvorfor er jeg så nedstemt når jeg har tro på meg selv og livet mitt? Hvorfor er jeg konstant lei meg, og har de følelsesmessige og de fysiske symptomene på depresjon, men ikke de typiske depresjonstankene?

Det er jo egentlig et positivt tegn at depresjonene har forandret seg. Kanskje er mangelen på skadetrang et tegn på at borderline er ute av blodet mitt? Det er vel også bedre at jeg har noe gøy å gjøre som jeg blir sliten og deprimert av, enn å ikke ha noe å gjøre, og allikevel bli sliten og deprimert? Det er bare det at det hele blir så forvirrende når jeg ikke har vært borti det før.

Før har det hjulpet å tenke på fremtiden, og finne ut hva jeg skal gjøre når jeg får det bedre. Se på pinterest og få inspirasjon til enten en ny tatovering, klær jeg har lyst på eller hvordan jeg kan gjøre om i hjemmet mitt. Tenke på det som engasjerer meg, og på hva jeg gleder meg til når jeg kommer ut fra Østmarka. Denne gangen må jeg finne en ny taktikk. Jeg må klare å roe ned hodet og kroppen, og IKKE tenke på alt jeg skal gjøre når jeg kommer hjem. IKKE tenke på det som engasjerer meg, og IKKE lete etter inspirasjon på pinterest. Jeg må prøve å ikke gjøre jobbrelaterte ting. Og siden jobben min er hobbyen min, og samtidig det jeg engasjerer meg i, så kan jeg ikke sitte så mye på internett. Problemet mitt nå er at jeg er sliten etter å ha gjort for mye av det jeg synes er gøy, og at jeg bare tenker på alt jeg skal gjøre fremover som jeg gleder meg til. Og å tenke på det, gjør meg både mer sliten og stressa, som igjen gjør meg deprimert. Derfor prøver jeg å være her og nå og rett og slett ha en digital detox. Jeg har lov til å logge på nett innimellom, men jeg skal holde meg unna det som har med jobb å gjøre, og det som engasjerer meg.

Om denne taktikken funker, vil tiden vise. Men jeg tror kanskje det er total avslapning og hvile som skal til for å gjøre meg bedre. I tillegg til å ikke irritere meg så mye over at jeg er deprimert. Det passer aldri å være deprimert, men det er ikke noe man har kontroll over. Nå er jeg deprimert, og det må jeg bare akseptere. Jeg får heller bruke tiden på å prøve å bli kvitt depresjonen.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

d317f12ee48146f03e4d5f8edd19e125

Advertisements

7 Comments

  1. Jeg også hater når ting bare forandrer seg, og forvirrer så ekstremt! Jeg har aldri hatt det den veien tho. Det har heller vært omvendt. At skadetrangen og selvmordstankene ikke er til å holde ut, men energien og tempoet er på topp og vel så det.

    Like

    Reply

  2. Hei 🙂 Så utrolig ærlig og godt skrevet! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. For meg ble det akkurat som et tomrom, eller noe som manglet når jeg plutselig var deprimert uten å være Suicidal! Det hadde vært en så stor del av livet og tankemåten min at jeg følte jeg hadde mistet en del av meg. Men jeg opplever at depresjonen endrer seg etter påvirkning fra underbevisstheten og ytre faktorer. Ikke alltid så lett å bli klok på! Lykke til videre 🙂

    Like

    Reply

    1. Tusen takk! Ja, det var kanskje litt sånn jeg også følte det, selv om det også føltes godt. Følte at den siste delen av borderline var borte. Veldig rart, men det ga også en mestringsfølelse, pluss at akkurat selvskadingsbiten var det som har gjort at diagnosen har vært vanskelig å fjerne. Takk, og lykke til videre til deg også!

      Like

      Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s