Frykt, knirkete seng og skjermbrett

Hun sitter i en knirkete seng. Veggene er fulle av hull, og planken som går langs veggen er full av skrift. Bokstaver skrevet med smerte og redsel. Jentenavn og guttenavn, sikkert navnene på de som tidligere har sittet i den samme sengen.
Hva skjedde egentlig? For noen timer siden våknet hun i sin egen seng. Litt senere gikk hun til legesenteret. Og nå? Nå sitter hun livredd og forvirret et sted hun bare har hørt skrekkhistorier fra, om gale, farlige mennesker som klorer i veggene og hyler. Hun hører ingen hyl. Det eneste hun hører er fottrinn utenfor rommet, og lyden av nøkler.

Rommet er stort, og noen meter unna sitter en fremmed jente i en annen seng. Det står et lite skjermbrett i mellom sengene, men det er hullete så man ser tvers igjennom det. Foran sengen står det et stort klesskap, men hun har ikke noe å legge i det. Hun har ikke med seg annet enn hun står og går i. Hvordan havnet hun her? Hva skjer nå? Hun er redd. Hjertet banker og hun kjenner en klump i halsen. Hun har vondt i magen og er kvalm. Tankene går så fort at hun ikke rekker å høre hva hun selv tenker. Smerten i kroppen er ikke til å holde ut, og nå er hun låst inne i et bygg med en haug av mennesker hun ikke vet hvem er. Sykepleier, sa han som viste henne rommet. Si fra hvis det er noe, hadde han sagt. Hvis det er noe? Hun vet ikke hva det er, og hun vet ikke hvor hun er. Alt hun vet er at hun plutselig sitter i en seng, med en fremmed jente i en annen seng noen meter borte. Hva hvis hun er farlig? Kanskje er hun gal? Det er jo gale mennesker som skal være her. Men hun ser ikke gal ut, så kanskje tar hun feil. Hun er jo ikke gal hun heller. Eller er hun det?

Hun har lyst til å spørre jenta i nabosengen om hva dette er for en plass, og om folk klorer i veggene. Hun forblir isteden taus, og stirrer intenst på ordene på veggen. Hun savner moren sin, men er redd for å fortelle henne at hun er blitt gal og er låst inne på dette skumle stedet. Hva skal hun fortelle vennene sine? Hva kommer folk til å tenke? Hun begynner å gråte stille. Hun vil ikke forstyrre den andre jenta.

42554740ff59ab5105768f2d91fde4f3«Anne heter jeg,» sier jenta plutselig. Hun skvetter til, og mumler «Sandra» tilbake, før hun fortsetter å gråte stille.

Dette er en skildring fra min aller første innleggelse. Jeg husker ikke så mye av hva som skjedde denne dagen, men jeg husker veldig godt den første timen på dette rommet. Jeg husker redselen og fortvilelsen jeg kjente på. Lite visste jeg om at jeg kom til å tilbringe veldig mye tid på dette stedet de neste årene. Jeg tenker nå at det er like så greit at jeg ikke visste det. Det er rart å tenke på at det er seks og et halvt år siden dette skjedde. Akkurat denne timen føles som om den var i går.

Advertisements

6 Comments

      1. Jeg kan jo bare svare for meg siden jeg ikke vet med sikkerhet hva andre tenker, men jeg tenkte ihvertfall aldri noe vondt om deg da jeg hørte hvordan du hadde det. Jeg ble bekymret og lei meg for at du ikke hadde det bra. Samtidig fikk jeg veldig vondt fordi jeg ikke hadde sett det selv. Jeg var jo så mye med deg på ungdomsskolen, og spurte meg selv hvorfor jeg ikke hadde oppdaget at du hadde det vondt. Jeg har helt ærlig hatt litt skyldfølelse av nettopp den grunn, og tenkt mye på om det var tegn jeg burde ha sett, spørsmål jeg burde ha stilt deg osv. Og verst av alt har jeg lurt på om det at jeg som venninne ikke ante noe har vært en litt medvirkende årsak, det at jeg og kanskje andre tydligvis ikke “så” deg.

        Jeg tror heller ikke noen andre som vil deg godt noen gang har tenkt noe negativt om at du ble innlagt ❤ Jeg er ihvertfall bare glad du har fått god hjelp, og at vi har en institusjon som ser ut til å fungere sånn nogen nunde.

        Like

      2. Faktisk så tror jeg ikke du så det, fordi med deg så følte jeg meg trygg og anerkjent så jeg hadde det bra når jeg var med deg! Jeg tenker at uten deg og de andre vennene mine så hadde jeg blitt syk tidligere! Da hadde jeg hatt det vondere på ungdomsskolen. Så du er den siste som skal ha skyldfølelse 🙂

        Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s