Behandling/stigmatisering av Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse

De fleste jeg kjenner som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse har opplevd å ikke få den hjelpen de trenger. Jeg er som kjent intet unntak. Jeg har nevnt det før også, men den gruppen mennesker som har stigmatisert meg aller mest er leger og (enkelte) psykologer. Vi blir mistenkt for å være ute etter oppmerksomhet, og det er blant mange i helsevesenet en felles enighet om at vi skal klare oss med poliklinisk oppfølging, eventuelt med noen dager på akuttpost innimellom. Pasienter med denne diagnosen har ofte svært høy selvmordsrisiko, og da er ikke poliklinisk behandling og korte innleggelser alltid nok.

Nå som bipolar regnes som min hoveddiagnose, opplever jeg å få bedre hjelp enn før. På den avdelingen jeg har vært mest på, har jeg ikke blitt dårlig behandlet opp gjennom årene, men på andre avdelinger eller på dps har jeg opplevd å bli avvist fordi de ser på personlighetsforstyrrelsen og ikke bipolar.

Vi (jeg skriver vi selv om jeg ikke oppfyller kriteriene lengre) har ofte sterk overfølsomhet for negative livshendelser, sårbarhet for avvisning, og en veldig dårlig selvfølelse. Vi har også vansker med å kommunisere med de rundt oss når det gjelder hvordan vi har det. Men ærlig talt, tror dere noen av disse symptomene blir bedre av å ikke få den hjelpen man trenger (og fortjener)? Jeg har flere ganger fått hørt at jeg sannsynligvis føler meg avvist på grunn av diagnosen, men hvem som helst vil føle seg avvist av å bli avvist. Et menneske føler seg heller ikke mer verdifullt av å bli avvist gang på gang. Og det er ikke enkelt å kommunisere når man ikke får muligheten til det.

De fleste av oss er ikke ute etter oppmerksomhet. Vi trenger å bli sett ja, og vi trenger omsorg, men alle mennesker i hele verden trenger dette. Det er sånn vi mennesker er bygd. Men er man så uheldig å få denne diagnosen, er dette behovet plutselig noe som ikke skal tas hensyn til. Jeg vet av flere som har bedt om hjelp, blitt avvist, og deretter har skadet seg eller prøvd å tatt livet sitt. Sistnevnte blir gjerne sett på et halvhjerta forsøk, og begge deler blir sett på som noe man gjør for oppmerksomhet. Og kanskje er det behovet for å bli sett som er grunnen til at mange skader seg, men det er ofte den eneste måten de blir sett på. Det er den eneste måten de kan kommunisere med andre på, fordi det å kommunisere med ord ikke virker.

Mange i helsevesenet mener denne pasientgruppen ikke responderer bra på innleggelser. De kan jo ikke gjøre et forsøk heller, for da risikerer de at pasienten blir avhengig av dem. Det kan virke som at de heller ikke leser tilbake i journalen for å se om h*n har respondert bra tidligere, og at hvis de først gjør det, så plukker de ut det som passer best til deres fordommer. Hvis h*n ikke blir bedre i løpet av en uke eller to, er det selvfølgelig på grunn av diagnosen, og ikke fordi innleggelsen er for kort. Nå har jeg aldri vært med på møtene de har, og jeg har som de fleste andre ikke evnen til å lese tanker, men jeg har hørt det de har fortalt meg, jeg har lest journalen min, og jeg har lest epikrisene som er skrevet. Jeg har respondert bra på innleggelser som har vært lange nok, og jeg har «respondert dårlig» på for korte innleggelser.

Vi er ikke en gruppe helt like mennesker. Vi har mange av de samme symptomene, men det er individuelt hvordan vi tenker og oppfører oss og hva vi trenger. Kanskje finnes det pasienter med denne diagnosen som responderer dårlig på innleggelser, men det gjelder jo også pasienter med andre diagnoser. Og sånn er det med andre ting i livet. Noen responderer bra på klemmer, andre responderer dårlig. Noen elsker lutfisk, andre hater det. Noen liker å strikke, mens andre kan ikke fordra det. Og noen leger stigmatiserer oss, mens andre behandler oss bra, til tross for at de alle er leger. Mennesker er forskjellige, og sånn er det bare. Det er bare surt at akkurat denne pasientgruppen ikke blir sett på som individuelle mennesker. Det kan føles noen ganger som at vi ikke blir sett på som mennesker i det hele tatt. Men det er jo selvsagt bare noe vi føler fordi vi har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.

Sorry for langt innlegg 😉

Fake Dictionary, Dictionary definition of empathy.

Fake Dictionary, Dictionary definition of empathy.

Advertisements

10 Comments

  1. Dessverre gjelder dette mange andre diagnoser også. Men i forhold til borderline utgjør jo faktisk dette ganske mange som havner i behandling, og mange behandlere (særlig på sengeposter) har jeg hørt ser på mennesker med denne diagnosen som behandlingsresistente. Det er fryktelig synd, for man ser jo mer og mer av behandlingsmetoder som fungerer (hadde denne diskusjonen med psykologen min for et par år tilbake, jeg har aldri hatt borderline, men det finnes også andre grunner til at man i perioder av livet er emosjonelt ustabil – eks sorg, eller anoreksi m fler). Det er kanskje sant at mange ikke blir bedre på sikt (altså, man må ta med i betrakningen at alle er forskjellige og at noen kan ha veldig god nytte av dette) av konvensjonelle innleggelser på akuttenheter eller allmennpsyk, men så er det mange andre som ikke blir bedre av det heller. Jeg har trålet litt igjennom google schoolar for jeg syntes det du skrev var veldig interessant. Og det ser ut til at flere studier- selv om de kun er i startfasen, finner gode resultater ved opplegg som befatter både innleggelser og poliklinikk. Men da må innleggelsene være tilpasset personer med lidelsen og ikke bare legges inn på akutt etc hvor de i utgangspunktet ikke har noen god behandling mot problematikken eller peronen selv forøvrig. Og som du skriver, det hjelper jo ikke å avvise, og fortelle hvor behandlingsresistent pasientene er, det forsterker jo bare den følelsen så mange med borderline strever med, det å bli avvist. For man blir jo da faktisk avvist, og det hjelper jo absolutt ikke på den generelle frykten for og bli avvist. Jeg håper psykiatrien kan bli mer spesialiser, særlig på borderline fordi det ser ut til at det utgjør en stor andel av de som må ha krisehjelp (leste et sted at omlag 40% av de som akuttinnlegges kan oppfylle kriteriene – tror det var i psykologtidsskriftet, skjønt jvorvidt detnstemmer aner jeg ikke). Tenk deg hvor mye bedre behandlingsresultater det hadde blitt hvis helsepersonell hadde mer kunnskap og trening i hva som ser ut til å hjelpe? At når man blir innlagt for en krise, så vet de generelt hva som kan hjelpe- at det finnes måter å tilrettelegge innleggelser og poliklinisk behandling sammen som et helhetlig opplegg, og som man ser resultater fra andre studier at har bedre effekt enn kun poliklinisk behandling, eller behandling i sengepost uten konkrete mål eller personell som vet hvordan man kan møte pasienten slik at det på sikt blir bedre, mindre brannslokninger, og at mange slipper og bli svingdørspasienter i årevis. Én studie hadde brukt både innleggelser og poliklinikk med mye kbt og dialektisk atferdsterapi, og menneskene her fikk betydelig reduksjon i symptomtrykk bare etter 6 måneder. Psykiatrien burde jo skjønne at det er verdt å hjelpe en person med borderline ordentlig, heller enn å avvise, eller legge inn for to dager kun til “oppbevaring og smpbrat”, kontra langsiktig opplegg med både og, hvis du skjønner.
    Dette ble sikkert lengre enn ditt innlegg, men kunne skrevet av hele google scholar her. Har lest artiklene med kritisk blikk såklart, mye man ikke skal ta for god fisk, mange studer som er dårlig designet med resultater som ikke er verdt noe. Likevel er det mange gode og ordentlig forskning også 🙂

    Like

    Reply

  2. Veldig bra innlegg! Det er et litt vanskelig tema, for det er ikke så lett å si hva som er best for hver enkelt, og når det ene eller det andre er best. Jeg føler også at man som bipolar blir tatt mer på alvor enn jeg hører mange med kun borderline (kaller det fremdeles det, jeg) blir, og det er jo veldig synd.

    Like

    Reply

  3. Det er sant. Likevel burde man kanskje sette bedre retningslinjer for beh? E.g. Dersom man ser at 8 av 10 får betydelig bedring av en bestemt terapi/metode (rent hypotetisk) så setter man jo gjerne opp dette som førstevalg ift behandlingstart. Selvfølgelig skal man se den enkelte, og vite at det som fungerer for 8 av 10 ikke nødvendigvis fungerer for de resterende 20 %. Ta for eksempelvis bipolar da; man starter ikke behandling av en nydiagnostisert bipolar med antidepressiva (ikke alene i hvertfall), men forholder seg til en grunnmur av retningslinjer som ser ut til å fungere godt for de fleste (nærmest algoritmisk grunnmur, med ulike løsninger for ulike utfall)- ser psykiater at dette ikke fungerer, så prøver han gjerne noe som har fungert for en mindre prosentandel og så videre. Men det som beskrives her, å ha avvisning som en del av “behandling” (“borderlinere har ikke godt av innleggelse”) for å bli av med en utfordring psykiatrien har er dårlig førstepri, hvertfall i et langtidsperspektiv.
    Det er utrolig synd det dere sier om at man blir tatt mer seriøst med en bipolar enn en borderlinekode. Dette kjenner jeg igjen fra spisavdelinger- at man gjerne får bedre og mer omfattende (og langsiktig) beh dersom man har anoreksi kontra bullimi (jeg har kun hatt anoreksi, men det var inntrykket gjennom mine behandlinger). Er det i såfall holdninger og mangel på kunnskap som ligger til grunn for “statusrangeringer” i psykiatrien? Eller er det at e.g behandlingen av bipolar, eller psykoser er satt i et system mens beh av borderline er litt hipp som happ, “man vet ikke helt hvordan”, litt sånn Douglas Adams; et tilfelle av SEP (somebody else’s problem”), ingen vil ta ansvar for behandling.

    Like

    Reply

    1. Det trengs mer kunnskap om diagnosen. De legene/psykologene som har spesialisert seg på dette, evt. har mye kunnskap har behandlet meg helt annerledes enn de uten kunnskap. Jeg er ikke helt sikker på det å sette retningslinjer for behandling, men å forandre de “retningslinjene” som er i dag “pasienter med borderline har bedre nytte av poliklinisk behandling”. Retningslinjer kan også gjøre at enkelte behandlere henger seg opp i dette, som det med poliklinisk behandling i dag. Men kanskje du har rett i det siste!

      Like

      Reply

  4. Mente mer retningslinjer for hvordan man kan gi god hjelp, feks ved kriser- i stedet for å avvise eller sette vedkommende opp på en poliklinisk time til tilfeldig behandler 1 gang i uken. Retningslinjer var kanskje feil ord (for som du sier, er det mange som låser seg fast) mere kunnskap passer bedre, altså oppdatert kunnskap som kan skape en basis da, om du skjønner. Men gode og tydelige retningslinjer burde jo være tilstede for hvordan man møter pasientene sine, uansett diagnose, eller det som så fint kalles medmenneskelighet og vanlig høflighet.For dette med “bare poliklinisk” behandling ser ut til å være noe utdatert. Håper dere i mental helse får til å jobbe mot at helsepersonell får den kunnskapen de trenger. Det er så mange områder i psykiatrien som ser ut til å være komplett utdatert, ikke bare ved borderline pf. Nei så fortsett å skrive du, mange gode ting du tar opp 🙂 Det engasjerer!

    Like

    Reply

  5. Du skriver veldig bra! Har selv slitet med dette alene i flere år. Kom i kontakt med en psykiatriker som ga meg diagnosen og var veldig hjelpsom. Men så byttet han jobb. Siden har jeg gått til behandlere som mener jeg ikke har den diagnosen men heller bipolar 2. Eller bare gjenntatte depresjoner fordi jeg er så oppegående ellers. Det som er er at jeg har skjult dette så lenge. Jeg klarer å skjule alle symptomer fremfor andre og har aldri blitt innlagt. Har heller aldri skadet meg selv med kutt. Men jeg har gjort mange andre destruktive ting mot meg selv. Og mine aller nærmeste har fått gjennomgå. I terapi klarer jeg aldri helt å slippe taket på fasaden. Jeg får alltid skryt for mine prestasjoner skolemessig og jobbmessig men det er så mange ting ingen vet.

    Syns det er kjempefint at du skriver om dette med psykiske lidelser. Det er så utrolig viktig.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s