Å leve, å leve litt og å ikke leve

Flere ganger i det siste har jeg åpnet et nytt dokument på laptopen for å skrive et nytt blogginnlegg, men det har ikke dukket opp noen ord. Et eller annet sted i mellom hodet og fingrene har det vært en kommunikasjonssvikt. Men jeg lever. Jeg mener, jeg lever. På ordentlig liksom. Jeg har levd så mye i det siste at jeg for noen dager siden kjente at jeg måtte leve litt mindre, så jeg ikke slutter å leve i det hele tatt. Jeg mener ikke å slutte å leve som i å dø, men å slutte å leve for en liten periode, som i å bli dårlig.

Men jeg er ikke dårlig. Jeg oppdaget at jeg begynte å nærme meg kanten av stupet, men jeg har klart å ta et skritt tilbake så jeg ikke ser rett ned i dalen. Jeg kan fortsatt se at det er et stup der, men så lenge jeg er klar over det, er det enklere å passe på å holde balansen.

Det har skjedd så mye i det siste at jeg har problemer med å huske alt. Det er så mye spennende som skjer. Drømmen om å kunne leve av å holde foredrag føles mer og mer oppnåelig. Jeg blir kontaktet ganske ofte med spørsmål om jeg kan komme og holde foredrag. Noen ganger er forespørslene konkrete der det er satt en dato, mens andre ganger er det spørsmål om jeg kanskje en gang kunne tenke meg å komme og holde foredrag. Begge typen forespørsler er gøy å få.

Neste uke reiser jeg til Oslo. Torsdag og fredag er det workshop med Helsedirektoratet, og søndag skal jeg holde foredrag på en utstilling. Begge deler blir spennende. Det er gøy å bli fløyet til et annet sted i landet for å mene noe. Jeg har de siste seks årene bare vært en pasient som må føye meg etter det fagfolk mener, mens nå blir jeg fløyet ned fordi min mening betyr mer enn det fagfolkene mener. Jeg har også i flere år vært lei meg for at jeg ikke er blant studentene på høgskolen eller universitetet, men i januar skal jeg fortelle vernepleierstudentene hvordan de skal gjøre jobben sin når de er ferdig med å studere.

Som dere kanskje skjønner så betyr ikke bloggpauser lengre at det ikke går bra. Nå betyr de som regel at jeg har for mye bra i livet til å ha tid. Antall timer i uka jeg er opptatt med ting er ikke så veldig mange, men når jeg ikke har en eller annen aktivitet, prøver jeg å bruke tiden på å få nok hvile. Og da blir blogging nedprioritert.

Jeg skal slutte å si at jeg skal bli flinkere til å blogge fremover, for nå for tiden ser det ut som at det ikke skjer. Men jeg liker å formidle, så jeg håper motivasjonen og inspirasjonen kommer tilbake snart.

Ønsker dere en fin helg!

SONY DSC

SONY DSC

 

Advertisements

3 Comments

  1. Livet kan ofte være en kamp, prøv å finne utløp for dine gode og dårligere sider uten at det må være negativt. Ikke vær redd for og tenke og føle dine tanker. Gjør noe som krever noe av deg fysisk eller annet istedet for å ta medisiner i størst mulig grad. Stå på og gi aldri opp, det som ikke ødelegger deg gjør deg sterkere! Klem til deg!

    Like

    Reply

    1. Jeg vet ikke helt hva du mener, for livet mitt er ikke en kamp for tiden. Jeg er positivt innstilt til livet, og jeg har ikke hatt behov for å gi opp på lenge. Medisin er en annen sak, og diskusjon jeg ikke har tenkt å ta. Men takk for kommentar, og klem tilbake 🙂

      Like

      Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s