Psykiatripranks

For de som aldri har vært innenfor sykehusveggene i psykiatrien, er det kanskje vanskelig å se for seg hva som foregår der inne. Før jeg ble innlagt for første gang, trodde jeg at det bare var gale mennesker der. Jeg trodde folk kloret i veggene, og at de hylte og gråt 24 timer i døgnet. At jeg en dag plutselig skulle være låst inne på et slikt sted var utenkelig. Men det skjedde.

Jeg har grått mange tårer der inne. Jeg har slått rundt meg i redsel, og jeg har dunket hodet i veggen. Men jeg har ikke bare kjipe minner derfra. Jeg har tvert i mot også mange gode minner å tenke tilbake på. Jeg har møtt fantastiske mennesker der, som fremdeles er en del av livet mitt, og mange ganger har jeg ledd så tårene har rent nedover kinnene mine sammen med medpasienter.

Personalet får gjennomgå mye der. Jobben deres kan være ganske tøff, og det kan i sjeldne tilfeller være en risikofylt jobb, men en annen ting de er svært utsatt for, er pranks fra utspekulerte pasienter som kjeder seg. Jepp, du leste riktig, pranks. Å være innlagt kan til tider være veldig kjedelig. Det skjer veldig lite der. Og hva gjør man når man kjeder seg? Man finner på noe. Og hva finner man på når det ikke er noe å finne på? Man finner en kreativ løsning.

Den første gangen jeg fant på en utspekulert spøk, delte jeg rom med ei som i dag er en god venninne av meg. Vi satt begge i min seng og surfet på nettet og hørte på musikk. Han som var begges kontaktperson den kvelden, kom inn og spurte om det gikk greit med oss. Jada, svarte vi, og venninnen min spurte om han kunne gå og ordne noe mat til henne. Da han gikk til kjøkkenet, dro vi skjermbrettet som stod mellom sengene helt inntil sengen vi hadde sittet i, og løp og gjemte oss i klesskapet. Vi kvalte latterkrampen da han kom inn, og da vi så igjennom åpningen at han var på vei til å se bak skjermbrettet, hoppet vi ut og brølte så høyt vi kunne. Stakkars fyren hoppet i taket, og maten holdt på å fly veggimellom, og vi knakk sammen på gulvet og lo så vi nesten tisset på oss. (Noen dager senere lurte vi oss til å dra ned til Solsiden for å drikke oss fulle uten å bli tatt for det, men det er en annen historie)

snapchat-7606375892483691384.jpg
Dette bildet tegnet venninna mi etter hendelsen, og jeg har hengt det på kjøleskapet mitt. Det får meg fortsatt til å le.

Jeg og en annen god venninne av meg gjorde akkurat det samme noen år etterpå. Det var jul, og det var enda mindre å finne på enn til vanlig, da det heller ikke var noe å finne på. Denne gangen var det nettopp blitt enerom, men skjermbrettet inne på rommet til venninnen min stod fremdeles inne på rommet. Jeg gjemte meg bak dette mens hun gikk og spurte en fra personalet om hun kunne komme inn for å prate litt. Da hun stod rett ved skjermbrettet brølte jeg, og hun skvatt så mye at hun slo etter meg. Jeg stod heldigvis trygg bak skjermbrettet, og reaksjonen hennes var så morsom at jeg datt ned på gulvet i latterkrampe.

Siden reaksjonen hennes var så morsom, bestemte vi oss for å sjekke reaksjonene til resten av de som var på jobb. En av dem hylte, en av dem brølte, og en av dem hoppet så høyt at hun nesten slo hodet i taket. Etterhvert som flere ble lurt, fulgte de etter da de så at venninna mi hentet flere, bare for å se reaksjonen deres. Så gikk vi for en av de faste (Hei, jeg vet at du leser bloggen min 😉 ). Han hadde fått med seg at vi drev og skremte folk, og spurte med en gang han kom innenfor døra «Hvor er Sandra?» «Jeg vet ikke jeg, på rommet sikkert?» svarte hun. Skeptisk gikk han inn, og selv om han hadde en mistanke om at jeg kanskje var der, skvatt han like mye som de andre da jeg brølte. Vi lo i flere timer etter å ha klart å lure alle sammen, og julen ble ikke så ille allikevel.

Så var det den ene gangen jeg var på Nidaros dps. Hver fredag gomlet personalet i seg kake på vaktrommet uten at vi pasientene fikk smake (den tørre kaka vi fikk på søndagene måtte vi dele med dem). Irritasjonen toppet seg den dagen de bestemte seg for å steke kaken på vårt kjøkken, så kakelukten sivet inn på stua der vi satt. Dette irriterte oss så mye at vi løp opp i kantina og hentet et par poser med salt, åpnet ovnen og helte saltet i kaken. Jeg turte ikke å ta salt i hele kaken, så jeg holdt meg til det ene hjørnet. Da vi spurte om kaken var god, svarte de ja, men jeg liker å tro at den personen som fikk det ene hjørnestykket ikke turte å si til de andre at den var litt vel salt, når resten sa at den var god. Jeg håper det.

Jeg ser jeg må dele opp dette innlegget, for det er blitt så mange pranks at innlegget kommer til å bli milevis hvis jeg skal skrive alt på en gang. Stay tuned! Og i mens dere venter på fortsettelsen, vil jeg høre flere lignende historier, for det er nok mange!

Advertisements

8 Comments

  1. Hehe. Ja det høres jo feil ut å si at man noen ganger savner å være innlagt.Men når folk har en nogelunde bra dag kan det noen ganger føles litt som en folkhøgskole . 😛

    Liked by 1 person

    Reply

  2. Jeg hadde betalt gode penger for å høre om da dere snek dere til solsiden altså. Min innleggelseshistorikk er kort og superkjedelig, men da foreldrene mine pluss kjæreste skulle besøke meg presterte personalet å gjøre en feil og jeg syns synd på familien min som måtte utsettes for dette, men syns selv det var ganske festlig i ettertid.

    “Åh, dere skal besøke NN? Dere må vente her, hun har fått anfall og slått seg vrang” Så tok de maten fra foreldrene mine og stakk sin vei i nesten tre kvarter, før det gikk opp for dem at det var feil NN det var snakk om. Vi het det samme, men var på forskjellige akuttposter. Jeg derimot hadde ligget i senga mi og gjort bokstavelig talt ingenting bortsett fra den spennende turen til et annet bygg for å ta blodprøver.

    Hadde jeg vært der litt lenger, hadde jeg nok funnet på pranks selv, skjønt kjedelig som det var så trengte jeg roen og hvilen også. Gleder meg til å høre mer 🙂

    Like

    Reply

    1. Haha, what?! Men – har de egentlig lov til å gi ut den type informasjon om pasienter? Selv om det er pårørende det er snakk om?
      Men ja, jeg også trenger stort sett den roen, og når jeg er dårlig er det sjeldent at jeg kjeder meg, men så får jeg plutselig akutt anfall av kjedsomhet og utspekulativitet (er det noe som heter det? haha) 😉

      Like

      Reply

  3. haha, måtte flire litt av noen av historiene. Jeg finner og ofte på mye tull, men det meste er verbalt da, sier mye rart og litt småfrekt til dem. “Vil du snakke om det?” er feks en slager når det kommer til ting jeg sier til dem. Også har vi ei som nesten har litt tvangstanker når det kommer til hvordan brikker skal ligge når vi spiller, så med henne må vi øve på å utfordre tvangen mens vi spiller. Det verste jeg vet er de som ikke har humor, men tar alt seriøst. Sist hadde jeg en del slike på meg og det var rett og slett ikke festlig.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s