Uten blod

I det siste har jeg vært med på mye gøy. Konferanser, foredrag, arrangementer og andre spennende ting. Faktisk så har det vært så mye at jeg ikke klarer å komme på alt i farta. Jeg har følt på mye glede og mestring. Jeg har vært engasjert, motivert og inspirert. Jeg har generelt vært veldig fornøyd med livet, meg selv og det jeg har utrettet. Men så ble det dessverre litt for mye glede og mestring til hva kroppen min tåler, så tidligere denne uken nærmet jeg meg stupet i full fart. Jeg klarte ikke å holde balansen.

Jeg ble pushet til å legge meg inn på fredag. Det var overhodet ikke tvang inn i bildet, men jeg var veldig usikker på om jeg skulle takke ja. Jeg følte ikke at jeg var dårlig nok, men jeg visste også at hvis jeg ventet til det ble «ille nok» til å ta i mot hjelp, så ville det tatt lengre tid å bli bra igjen. Det er også stor sannsynlighet for at jeg ikke hadde vært med på en innleggelse i det hele tatt. Foreløpig hadde jeg et snev av fornuft, så jeg sa ja.

Jeg var usikker på om jeg skulle dele dette med omverdenen. Det er så flaut. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hva som gjør meg flau, men jeg tror det er både fordi jeg har klart meg bra så lenge nå, og fordi det ble tatt så tidlig at det ikke var fare for liv. Og at det ble uten blod. Hvorfor skal jeg legges inn liksom, når situasjonen ikke er alvorlig? Jeg prøver å tenke på at legene og de andre ansatte her mener det var riktig å legge meg inn, og ikke tenke så mye på at det er et nederlag og at jeg burde klart meg lengre hjemme. Jeg får også god støtte når det kommer til en annen situasjon jeg er oppe i som fører med seg mye bekymringer.

Igjen overrasker det meg måten jeg blir møtt på når jeg søker/tar imot hjelp. Det er ingen som er frekke, ingen som stiller spørsmålstegn ved at jeg ikke er suicidal når jeg legges inn og ingen som tviler på det jeg sier. Jeg har opplevd så mye negativt i psykiatrien at det føles surrealistisk å bli tatt imot på en så god måte, og å bli tatt på alvor til tross for at situasjonen ikke er alvorlig. En skulle tro man fikk bedre hjelp når man kommer inn som akutt suicidal, enn når man kommer inn før man har nådd det stadiet, men nå har jeg erfart flere ganger at det ikke stemmer. Jeg grublet mye på akkurat dette sist jeg var innlagt, og jeg resonerte meg frem til følgende:

Grunnen til at alle tar meg mer på alvor denne gangen, er at jeg setter ord på ting. Jeg forklarer godt hvordan jeg har det og hvordan jeg tenker, og jeg tok imot hjelp før det gikk for langt. De ser at jeg er mottakelig for hjelp, og da er det enklere å gi meg den hjelpen jeg trenger. Når jeg bare svarer “vet ikke” og kun har lyst til å dø, er det ikke enkelt å strekke ut en hånd. Det er heller ikke enkelt for meg å ta imot hånden, for den blir for langt unna. Det blir en kommunikasjonssvikt og det kan være frustrerende for begge parter. Jeg klarer nå å si hva jeg trenger, og da prøver de å møte meg på det. De ser også hvor langt jeg har kommet, og de synes det er gøy å se utviklingen min. De har tro på meg. Jeg fikk høre at de har skrevet i journalen at de er imponert av jobben jeg har gjort. De ser også at jeg trenger hjelp akkurat nå fordi jeg har gått på en smell, noe de sier kommer til å skje med jevne mellomrom.

(Utdrag fra dette innlegget)

Sånn. Da har jeg sagt det, og det føles godt, og var slettes ikke så skummelt som jeg trodde.
PS! Jeg tror fortsatt ikke at mangelen på angst i Oslo var noe annet enn mangel av angst. Selv om jeg ble dårlig uka etter.

1448793733044.jpg

Bildet er fra Oslo for nøyaktig en uke siden

Noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver om måten å bli møtt på?

Advertisements

13 Comments

  1. Selv har jeg aldri blitt tvangsinnlagt.
    Så der kan jeg ikke uttale meg. Men, de gangene jeg har blitt innlagt. Har jeg møtt forståelse, respekt og omsorg. (Dette var da akutt frivillig innleggelse)
    Så selv har jeg hatt positive opplevelser og blitt tatt på alvor.
    Men, jeg har venner som har vært innlagt på samme sted, som da har vært overført fra tvang og i svært dårlig forfatning. De har helt andre historier å komme med, enn de jeg har, fordet om det ofte omhandler samme menneskene som hjelper meg. Så det er nok noe i det du sier ja.

    Like

    Reply

    1. Stort sett har det ikke vært tvangsinnleggelser for meg heller. Langt flere frivillige innleggelser, og det er der jeg har møtt minst forståelse og respekt. Men veldig godt at du har hatt positive opplevelser!
      Tror det kommer veldig an på hvilken diagnose man har. Den de har sett på som min hoveddiagnose har et dårlig rykte, mens den jeg har som hoveddiagnose nå ikke har det. Det er veldig synd.

      Liked by 1 person

      Reply

      1. Ja, det er veldig synd 😔 ved nærmere ettertanke så er det de av mine venninner som har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som har hatt den mest negative opplevelsen innen psykiatrien.

        Mens jeg som ikke har den, blir møtt på en helt annen måte.

        Like

      2. Jeg og. Nå har jo heldigvis ikke jeg denne som hoveddiagnose lengre, men jeg blir jo minst like irritert på andre sine vegne, som for meg selv. Men tro meg – bare fordi jeg får fjernet den, så skal ikke jeg gi opp kampen for å få vekk stigmaet som farer rundt blant leger og psykologer. Det er nå kampen begynner, nå som jeg har bevist at jeg ble frisk “til tross” for at jeg har blitt hørt, tatt på alvor og fått innleggelser.

        Like

  2. Syns det er utrolig godt å lese at du ble møtt slik, denne gangen! Tror det er til stooor hjelp! Jeg har desverre ikke så gode erfaringer:(. Og jeg tror jeg kunne hatt så god nytte av å bli lyttet til og bli møtt og sett en gang. For det sies jo at en må si ifra når en trenger hjelp. Jeg gjør mitt beste å fange opp signaler hos meg selv og si ifra i tide, slik at jeg kan unngå verre. Er veldig skuffet over måten jeg ble møtt på, siste gang (også fordi jeg har kommet med en ganske tydelig ønske, og at jeg har forklart veldig godt hva som trengtes og hva som måtte på plass). Jobbet veldig hardt, men hadde ikke sjans til å komme meg på beina igjen (fordi det var for mye og fordi jeg ikke fikke noen form for hjelp). Også pga. stress og angst for å aldri kunne klare det på så kort tid. Og å `bare´ slappe av, er ikke akkurat bare for meg:/. So tell me your secret:). hvordan å angripe dette?

    Like

    Reply

    1. Synes det er fælt å høre. Men blir jo ikke overrasket, for det der var “story of my life” før. Hemmeligheten min er vel.. hmm.. 1. Å ha en psykolog, en psykiater og en psykiatrisk vernepleier i ryggen som har blitt kjent med meg og vet hvem jeg er og hva jeg trenger, og som tror på det jeg sier . 2. Å gjøre det bra i Mental Helse Ungdom og å reise på kurs/konferanser og å holde foredrag. 3. Å bli mer reflektert og klare å beskrive tanker, følelser og fysiske fornemmelser. Det er jo ganske synd at det er det som må til, for jeg trengte jo hjelp for å komme så langt…
      Vet ikke hva jeg skal råde deg til. Kanskje å stå på krava, ikke vær forsiktig og bare nikke når de snakker. Øv deg på å si alt som det er. Ikke overdramatiser det, bare forklar nøyaktig hva du tenker og føler.

      Like

      Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s