Bak fasaden

Jeg har lagd meg en fasade det siste året. Jeg er flink, viktig og fremgangsrik. Jeg har skrevet blogginnlegg etter blogginnlegg om alt jeg har fått til og alt jeg har oppnådd, og det har føltes veldig godt å kunne dele det med resten av verden. Først nå har jeg oppdaget at det lå noe bak alt. En trang til å hele tiden komme lengre og lengre og oppnå veldig mye på kort tid, og en trang til å undertrykke følelsene mine.

Jeg ble fanget av en fremgangrus i fjor. Jeg var kommet så langt, og ble hektet på å komme lengre og lengre. Jeg skulle oppnå alt på veldig kort tid, og alt jeg hadde drømt om karrieremessig skulle skje med en gang. Jeg var så opptatt av å være frisk, at jeg glemte at jeg ikke egentlig er det. Jeg hadde ikke tid til å få tilbakefall, og hver gang jeg begynte å kjenne på symptomer, måtte jeg sjekke kalenderen min om jeg hadde tid. Jeg hadde ikke tid til å la sykdommen komme frem.

10603580_10152223744986922_6877555201720974950_n

Dette høres jo egentlig bra ut, og det var det jeg følte på også. Det var godt å fylle livet mitt med kule og friske ting. Jeg følte jeg endelig var en viktig person. Folk ville ha meg med på så mye. Jeg fikk blande meg med fagfolk. Jeg – den ubetydelige psykiatriske pasienten – fikk så mange muligheter, og jeg ville være med på absolutt alt. Det føltes så stort.

Jeg vil ikke si at jeg angrer så mye på alt jeg var med på. Det er bedre å angre på noe man har gjort, enn noe man ikke har gjort. Hvis jeg ikke hadde kastet meg ut i det, så hadde jeg kanskje alltid lurt på hva som hadde skjedd om jeg gjorde det. Det at jeg har vært med på disse tingene har også skapt muligheter for fremtiden, og disse mulighetene hadde jeg ikke hatt om jeg hadde blitt hjemme i sofaen. Det ble allikevel til slutt for mye av det gode.

snapchat-8171472325632932244 (1)kb

Men jeg lærte mye av det. Jeg lærte at kroppen min ikke tåler så mye aktivitet, og jeg lærte at jeg kan oppnå det jeg vil. Den lærdommen kan være viktig i tiden fremover. Jeg trenger bare ikke å oppnå alt på en gang.

Jeg sitter her nå, deprimert og utmattet. Jeg er inne i min tredje innleggelse på kort tid, og jeg tenker hver dag at jeg ikke har tid til dette. Jeg har jo kommet så langt, og jeg føler trang til å fortsette i det samme sporet jeg var i. Det ga meg så mye selvtillit. Årsplanleggeren min ligger på nattbordet mitt og jeg har så lyst til å fylle den opp med spennende ting, sånn som jeg gjorde i høst. Jeg hadde ingen pause imellom slagene, og det føltes godt. Jeg følte meg flink.

Jeg sitter med følelsen av at jeg mister så mye om jeg ikke fortsetter. At jeg mister aboslutt alt om jeg tar det med ro. Jeg har kun to planer i januar, et foredrag på høgskolen og en ekspertrådsamling i Oslo, og jeg føler det er for lite. Jeg er ikke flink nok. Jeg er tilbake der jeg var for noen år siden hvis jeg ikke har spennende ting å gjøre hver uke. Jeg er mislykket. Jeg mister alt.

1450302223574.jpg

Men så begynte jeg å tenke i dag. Hva er det egentlig jeg mister? Flink pike-syndromet? Stresset? Følelsen av å aldri få tid til å slappe av? Å ha for mye å gjøre til å få tid til venner og familie? Å hele tiden risikere å stresse meg syk? Det var mye positivt som kom med alt jeg var med på, men det ble for mye på kort tid.

Jeg er faktisk ikke frisk nok til å være arbeidsfør. Det er en grunn til at jeg ikke er i stand til å ha en vanlig jobb, og det er også derfor jeg selv skal regulere hvor mye aktivitet jeg har. Det er ikke noe av alt dette folk forventer av meg at jeg skal være med på. Det er jeg selv som forventer det.

Jeg skal ikke gi opp og bare ligge i sofaen hele dagen. Det er ikke så svart-hvitt at jeg enten skal stenge meg inne eller stresse meg ihjel med å oppnå alt jeg vil på kort tid. Jeg må bare bli flinkere til å ta vare på helsa mi. Jeg må la meg selv få tid til å restituere meg. Jeg må gi meg selv tid til å la denne depresjonen være her, og jobbe sakte men sikkert med å komme meg opp igjen. Ikke bare stresse videre og utsette nedturen til en annen gang jeg har tid til å la den komme.

Jeg mister ingenting. Mulighetene er der fortsatt, jeg trenger bare ikke å gripe tak i alle mulighetene på en gang. Jeg må slutte å legge så altfor høyt press på meg selv. Jeg er 25 år, og har god tid på meg, selv om jeg så gjerne vil føle meg like viktig som andre «vanlige» 25-åringer.

SONY DSC

Advertisements

10 Comments

  1. Ta det i det tempoet som føles riktig for deg. Ikke vits i å stresse avgårde og bli dårlig, bare fordi man skal være likens som “alle andre”. Da er det vel viktigere å greie ting, om så i sitt eget tempo.

    Kjenner til den der “æ nei, jeg har ikke tid til å være syk nå”…..eller den at man savner å fylle kalenderen med masse spennende saker. Men det vil nok komme….det kommer bedre og lysere tider. Men det er lov og ikke minst viktig og ta pauser og puste ut, dersom man trenger det. Det betyr ikke at ting forsvinner eller at man er et dårligere menneske. Det betyr heller at man begynner å få mer respekt for seg selv og egen helse, og tar seg selv på alvor.

    Syntes du er flink jeg. Ser opp til deg på mange områder 🙂 Håper du får tilbake energien og livsgnisten igjen snart 🙂

    Like

    Reply

  2. Utrolig bra innlegg! Har omtrent samme problemet, men det er vanskelig å godta at man ikke klarer like mye som “alle de andre”, noe som ofte resulterer i en smell. I tillegg så er det mange som ikke forstår dette, og det etterlater et selvskapt press til å bare trø igjennom.
    Nå skal jeg prøve på å ha meg selv mer aktivt i fokus.
    Takk Sandra, der fikk jeg endelig nyttårsforsettet mitt! 😄

    Like

    Reply

  3. Wow.
    Syns innlegget ditt var bra helt til jeg så taggene dine. “Å miste alt”

    Jeg kjenner deg ikke, men da har du jaggu ikke mistet mye her i livet om du går så i kjellern for at du ikke klarer å være så kul og flink som du har bygd deg et image rundt.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s