Respekt gir respekt tilbake

Det er så godt å bli sett og hørt. De lytter ikke bare til det jeg sier, de lytter også til det jeg ikke sier. Selv om følelsene roper høyere enn fornuften, så hører de mumlingen til fornuften også. De er på lag med meg. De går foran, bak og ved siden av meg. De tar meg på alvor. Til og med mer enn jeg gjør selv.

De er ikke redde for å være direkte. Jeg trenger at de kaller en spade for en spade. Jeg trenger at de forteller meg hvor skapet skal stå, og tvinger meg til å ikke gjemme meg inni det. Mørket gjør vondt, men det er trygt. Det er ubehagelig å bli blendet av lyset når man har vært i mørket en stund, men de holder meg i hånda når jeg ikke ser.

Jeg trenger ikke lengre å kjempe for å få hjelp. Jeg trenger ikke å forklare eller forsvare meg selv. Jeg sier hei, og de spør meg hva de kan gjøre for meg. Selv om jeg er ambivalent, så hjelper de meg å velge fornuften. Å bli møtt med respekt og omsorg, gjør depresjonen lettere å bære.

Mange har misforstått akkurat dette. De tror folk blir bedre av å bli avvist med beskjed om at poliklinisk behandling er det rette for dem. De tror at dette er det rette å gjøre for å dytte dem i gang med å bli frisk. Min erfaring er at dette gjør depresjonen flere hakk tyngre, i motsetning til å bli møtt med respekt som gjør den ett hakk lettere.

Da personlighetsforstyrrelsen var sterk, så opplevde jeg ofte å bli avvist. Jeg måtte bevise gang på gang at jeg hadde effekt av lengre innleggelser når jeg trengte det, og det ble alltid glemt til neste gang. Nå som jeg ikke oppfyller kravene for diagnosen lengre, så opplever jeg helsevesenet på en helt annen måte. Jeg skjønner ikke dette, for jeg er fremdeles Sandra. Jeg er akkurat den samme personen som før, bare at den indre smerten var mye mer intens på den tiden, og den var der hver eneste dag. Uten innleggelsene hadde jeg vært død, men hadde jeg fått ordentlig hjelp, så hadde det vært færre ganger jeg måtte bli reddet fra døden.

Jeg er så takknemlig for den hjelpen jeg får i dag. Jeg blir alltid tatt i mot med åpne armer og jeg blir støttet på at jeg ikke skal føle på skam for at jeg er innlagt igjen. Jeg blir tatt på alvor, og jeg blir hørt på alt jeg sier. Hver gang blir jeg overrasket over dette, etter å ha hatt så mange vonde opplevelser med å ikke bli hørt. Men det gjør godt. Jeg føler meg verdifull, til tross for at depresjonen sier noe annet, og det gjør meg motivert til å vise dem at jeg nyttegjør meg hjelpen de gir meg. Respekt gir respekt tilbake.

1452861471228.jpg

1452861257515.jpgFin utsikt har jeg også.

Ønsker dere en fin helg!

Advertisements

12 Comments

  1. Akkurat det samme opplever jeg også:-) jeg har brukerstyrt plass på dps og de går alltid med (eller to skritt foran) meg, aldri bak. Er så godt å føle seg imøtekommet og ivaretatt av psykiatrien. De spør hva jeg trenger og hva de kan gjøre for å hjelpe meg i stedet for at jeg må kjempe for å nå gjennom til de, og de tar ikke lenger avgjørelsene ang meg over hodet på meg. Psykiatrien blir ofte omtalt kun negativt, men det er MYE positivt der også! Tror det handler litt om hvordan vi møter dem. Noen forventer tilrettelegging og bistand uten å gjøre noe selv, og da kan det fort bli krasj 💥

    Like

    Reply

    1. Det er definitivt mye positivt i psykiatrien. Enig i det siste du sier, men de fortjener respekt de også. Det går an å si at man ikke kan møte dem på alt på en respektfull måte. Respekt er ikke å gjøre alt pasienten sier. Men mange kan oppleve det som respektløst, og da er det lite psykiatrien kan gjøre med det. (ble mye “respekt” inni der).

      Like

      Reply

  2. Godt skrevet, og veldig viktig. Du er den samme Sandra – med og uten personlighetsforstyrrelse. Jeg er glad du har overlevd, at de reddet deg, selv om jeg kunne ønske du ble møtt med den respekten du blir nå da også. Det hadde du fortjent! Men klok av skade, kan de kanskje i ettertid se hele Sandra. Og heie henne videre i livet. Jeg liker bloggen din.

    Like

    Reply

  3. Vet du, jeg har (ganske nylig også) opplevd akkurat det samme. Det siste året har jeg opplevd enorm bedring, og er friskere nå enn jeg har vært på flere år. I høst derimot, gikk jeg på en smell. Det gikk ikke lenger, så jeg ba om hjelp. Rett ut, ikke noe vimsing rundt grøten eller hinting. Jeg sa til psykologen min; nå trenger jeg en innleggelse eller så kommer jeg til å gjøre noe veldig dumt. Null blod, ambulanser, forverring av psyke eller dramatikk, en enkel telefon til akuttseksjon og samme ettermiddag var jeg der. Man må “hjelpe” psykologene litt på vei og, de er dyktige, men ikke tankelesere! Jeg forstår samtidig at ikke alle har like lett for å være så direkte, eller å be om mer hjelp i det hele tatt.

    Liker forresten veldig godt bloggen din! Blir gira hver gang jeg ser et nytt innlegg er kommet, og heier så innmari på deg!

    Like

    Reply

    1. Så bra du ble tatt på alvor! I mitt tilfelle har jeg flere ganger bedt om hjelp rett ut uten blod eller dramatikk, uten å bli hørt uansett før det har vært for sent.
      Tusen takk, så hyggelig sagt!

      Like

      Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s