Etterlatte ved selvmord

For en stund siden, møtte jeg en mann som hadde mistet datteren sin i selvmord. Fra jeg gikk inn i rommet, så jeg i øynene hans at han bar på en stor sorg. Før han hadde sagt et ord, så jeg at denne mannen bar på et ubeskrivelig savn etter noen. Han spurte meg hvor gammel jeg var, og det viste seg at jeg var født samme år som datteren hans. Et halvt år etter foreldrene hennes fikk holde henne for første gang, fikk mine foreldre holde meg. For fem år siden ble hun revet vekk fra livene deres. Jeg er her fremdeles, men det kunne like så godt vært meg.

Vi hadde begge vår første skoledag på samme dag. Vi begynte på ungdomsskolen samme dag. Kanskje begynte vi også på videregående samme dag. Jeg vet ingenting om henne, og heller ikke hva hun har opplevd som gjorde så vondt. Jeg vet bare at hun har gått igjennom noe som gjorde at døden føltes som et bedre alternativ enn livet, og at pappaen hennes sitter igjen med en sorg så stor at man kan se det på hele ham. Jeg kommer aldri til å glemme blikket hans. Det tomme blikket som viste så uendelig mye sorg. Det kunne vært min pappas øyne.

For noen år siden møtte jeg en mamma som hadde mistet datteren sin i selvmord. Jeg var innlagt fordi jeg hadde sterke selvmordstanker. Kanskje hadde jeg kommet inn etter et selvmordsforsøk også, jeg husker ikke. Det var midt på natten, og jeg hørte plutselig en dame som gråt på rommet ved siden av mitt. Det var ikke en vanlig gråt, det var den såreste og vondeste gråten jeg noen gang har hørt. Veggene var tynne nok til å høre noe av det som ble sagt, men godt nok isolert til å ikke høre alt. Det jeg hørte var at datteren hadde tatt livet sitt den dagen.

Hun skrek i flere døgn i strekk. Hjertet hennes blødde så mye at mitt hjerte blødde for henne. Personalet var sammen med henne hele tiden, men hvordan trøster man en mamma som har mistet datteren sin? Hvordan tar man vekk sorgen en mamma sitter igjen med når datteren har valgt døden fremfor livet? Jeg så henne noen ganger i gangene. Hun gikk frem og tilbake ustanselig, helt oppløst i tårer. Tårer av smerte, savn og dårlig samvittighet. Det kunne vært min mammas tårer.

Når livet føles uutholdelig, tenker man ofte at ingen kommer til å bry seg om man dør. At det beste for alle er at man forsvinner. Det er ikke det. Å miste barnet sitt er det verste man kan oppleve. Å miste en forelder, et søsken eller en venn i selvmord er noe av det vondeste som kan skje. Etter et selvmord sitter de rundt dem igjen med så mange spørsmål. Så mange tanker. Hva kunne man gjort annerledes? Kunne man gjort noe for å forhindre det?

Det er ikke egoistisk å ta selvmord. Livet kan være så smertefullt at man ikke klarer å leve lengre. Men aldri, aldri, er det sant at de rundt oss ikke kommer til å bry seg. Aldri er det sant at det er det beste for alle. Og aldri er det sant at livet kommer til å være like vondt for alltid.

efece0b62f3eec4b6e19f6cf4b9370c5

Bildet er herfra.

Har du mistet noen i selvmord og trenger hjelp, eller vil du bidra i arbeidet for etterlatte ved selvmord, kan du gå inn på hjemmesiden for LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord ved å trykke på denne lenken.

Advertisements

15 Comments

  1. Vakkert, gripende innlegg, du har helt rett, det er aldri sant at de ikke vil bry seg. Og det kunne vært min mammas gråt og min pappas øyne. Takk for ar du orket å skrive dette,

    Liked by 1 person

    Reply

  2. Jeg tenker mye på det der. Etter at man har hatt flaks og fremdeles lever, så føles alt sånt så veldig annerledes. Det er helt merkelig. Det kunne vært oss. Det kunne vært våre familier. Det er så lite som skiller flaks fra uflaks.

    Like

    Reply

  3. Vedlig fint skrevet, det er ikke akkurat det man tenker på i det øyeblikket en selv vil forsvinne, og når det gjør så utrolig vondt at man vil, og ikke lengre klarer mer.

    Liked by 1 person

    Reply

      1. Jeg har tenkt på hvordan det ville vært for foresatte flere ganger, men det er ikke det enkleste å forstå seg på. Jeg er bare barnet for dem, og de er foresatte, jeg kan alltid vente å finne de der når jeg trenger dem, mens de bare elsker å ha meg der.

        Like

  4. Takk for at du deler dette. Jeg mistet en sønn i selvmord for snart 12 år siden. Jeg unner INGEN å måtte føle på det sjokket, smerten og såre savnet! Som etterlatt er livet forandret for alltid, men vi lever videre og føler videre…… Velger å tro at man, i det øyeblikket, man faktisk gjennomfører et sjøldrap, er svært svært mentalt syk. For jeg vet at min sønn ikke ønsket å påføre alle de som elsket ham, så mye smerte!

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s