Derfor er jeg stille

Jeg stikker bare innom og sier hei. Mange lurer på hvordan det går med meg, og jeg vet ikke. Jeg klarer ikke å tenke klart, og jeg klarer ikke å kjenne etter. Jeg klarer heller ikke å forholde meg til andre mennesker, kun mine aller nærmeste. Det vil si familie og noen utvalgte venner. Jeg trenger en pause fra blogg, facebook og jobben i Mental Helse Ungdom.

Jeg er hjemme nå, og det er greit. Jeg føler meg ikke deprimert. Det er mer det at jeg ikke føler noe som helst, og at jeg ikke klarer å tenke. Jeg vet ikke hvordan man legger seg, hvordan man står opp, hvordan man steller seg eller gjør ting generelt. Jeg gjør det, men det går på autopilot. Prøver jeg å tenke på det, så blir det bare kluss i hodet.

Jeg fungerer dårlig sosialt. Det går fint med mine nærmeste, men møter jeg noen jeg kjenner litt, eller noen jeg ikke kjenner i det hele tatt, så er jeg så klønete. Jeg sier og gjør ting jeg angrer på eller blir flau av etterpå. Og så sitter jeg etterpå og lurer på om det virkelig skjedde eller ikke. Jeg blir usikker på om det er virkelighet eller drøm. Det føles litt som å våkne etter en fyllekule der man ikke husker så mye fra kvelden før, og kjenner at fylleangsten stiger når man tenker tilbake på det lille man husker. Altså… I går ga jeg navnet mitt til en fyr jeg hadde pratet med i ett minutt som lurte på om han kunne legge meg til på facebook. Fem minutter senere lurte jeg på om det hadde skjedd på ekte, og hvordan i alle dager jeg skulle komme meg ut av det. Jeg har ikke lyst til bli kjent med ham. Herregud, hvorfor gjør jeg sånt?

For noen dager siden bestilte jeg spontant en tatoveringstime, og tok en tatovering jeg ikke hadde planlagt ordentlig. Motivet har jeg hatt i tankene i flere år, og den betyr mye for meg, men jeg hadde ikke planlagt hvordan den skulle se ut. Da tatoveringen var ferdig, så så jeg ikke ordentlig på den, og nå sitter jeg med en tatovering på håndleddet som jeg ikke er fornøyd med. Jeg skal dra tilbake og få dem til å fikse på omrisset på den da, for det er ikke fint. Hadde jeg bare sett ordentlig på den med en gang, så hadde jeg kunne sagt fra om det der og da. Senere på dagen skvatt jeg dessuten til da jeg så jeg hadde en tatovering på håndleddet, for jeg hadde glemt at jeg hadde tatt den.

Jeg tar feil av tidspunkt og møter gjerne opp en time før jeg egentlig skal møte opp, sier mye rart, sier og gjør ting jeg angrer på, tenker uklart osv. Jeg prøver å komme meg litt ut om dagene da, for selv om det er slitsomt å ha mennesker rundt meg, så trenger jeg det. Jeg tror ikke det blir bedre av å isolere meg. Og når jeg er med familie eller noen utvalgte venner, så klarer jeg å fokusere litt. Jeg klarer å le og prate, og faktisk kose meg. Jeg blir utslitt av det, men det er godt der og da. Det er godt å bare snakke om helt vanlige ting.

Så sånn har jeg det akkurat nå, og dette er grunnen til at jeg sjeldent blogger eller svarer på meldinger på facebook. Jeg kommer heller sterkere tilbake om en stund!

1455922666590.jpg

Advertisements

16 Comments

  1. Kroppen er iblandt ikke til å forstå seg på.
    Du får ta den tiden du trenger,til du kommer sterkere tilbake.
    Husk at det er mange som bryr seg og er veldig glade i deg Sandra ❤
    Stor klem ❤

    Like

    Reply

  2. Å gå rundt som en “zombie”, apatisk, nesten på kanten til katatonisk, er helt for jævlig.
    Jeg kjenner meg i allefall igjen i hva du skriver om.
    Og om hvordan du har det. Ambivalensen er verst..
    Det å ikke klare å velge, nesten..
    Men holdt ut og forsett og ha noe i sikte!
    Det er viktigst for meg. Da kan slike perioder gå over etterhvert!
    Husk at det er en ting som er sikkert her i livet:
    Ting forandrer seg.. Forhåpentligvis til det bedre 🙂

    Like

    Reply

    1. Godt at noen kjenner seg igjen, for jeg har aldri hørt om dette før. Takk for støtte! Fortsetter å komme meg ut en tur hver dag selv om jeg gjør ting jeg angrer på etterpå. Så håper jeg det går over snart!

      Like

      Reply

  3. Jeg kjenner igjen det du beskriver! Jeg hater den der “har det virkelig skjedd, eller var det drøm?”-følelsen. Det er skikkelig rart!

    Håper ting roer seg snart, at du får litt mer orden på hva som er hva og alt det der. 🙂 Klem!

    Like

    Reply

  4. Huff høres utrolig kjipt ut.

    Håper tatoveringen ble litt kul i allefall. Bilde?

    Skynd deg og bli frisk og rask.

    Har Sandra-blogg-abstinenser 😉

    Liked by 1 person

    Reply

  5. Hei Sandra.

    Kan du skrive litt om skole tilbudet på Østmarka? Og hvordan du får det til å fungere når du er så mye innlagt osv? Og er lærerne flinke/greie og tar hensyn til at man er syk?

    Vurderer å ta noen fag der til høsten.

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s