Fremtid

Jeg gleder meg til fremtiden, og av og til skulle jeg ønske at jeg kunne hoppe frem i tid så jeg kunne levd det livet jeg drømmer om . Et liv hvor jeg gjør det jeg ønsker å gjøre. Et A4-liv. Samtidig så vil jeg ikke det. Jeg vil få med meg veien jeg går for å komme dit. Den veien fører med seg mye smerte, gråt og motløshet, men den fører også med seg glede, smil og mestring. Det er så godt å kjenne på at man kommer seg fremover. Noen ganger er det vanskelig å legge merke til fremskrittene våre, men hvis vi virkelig tenker etter, så går vi hele tiden fremover, om det så er med bittesmå skritt. Ingen mennesker står på stedet hvil hele livet, og selv om vi kaller motgang for «tilbakeskritt», så går vi jo ikke bakover. Vi utvikler oss hele tiden. Ja vel, så er det mye vi gjerne skulle ha oppnådd som vi kanskje ikke er i nærheten av akkurat nå, men små, små skritt går vi hele tiden.

Jeg ønsker å kunne sitte der i fremtiden og se tilbake på hva jeg har klart. Tenke på alt jeg har vært igjennom, og hvor det har ført meg hen. Selvsagt kjenner jeg på en liten frykt for at jeg aldri kommer dit jeg vil være, men da er det fint at vi aldri vet hva fremtiden fører med seg. Jeg skal innrømme at denne frykten i det siste har vært mer fremtredende enn den er til vanlig, men det er derfor jeg skriver dette. Jeg trenger å minne meg selv på at fremtiden er noe som er unødvendig å frykte. Lev i nuet og alt det der. Det er ikke noe poeng i å frykte noe vi ikke vet om kommer. Enn hvis…, er det lett å tenke, men enn hvis ikke?

Jeg er ufør nå, og det er kjipt, men jeg nekter å være ufør resten av livet. Jeg vet at det er en bitteliten sjanse for at jeg kanskje blir det, men jeg skal aldri miste troen på at jeg kan klare å karre meg tilbake til et normalt liv. «Tilbake» blir kanskje feil ord, da jeg aldri har hatt et normalt voksenliv, men en dag skal jeg oppleve å være en «normal» voksen med utdanning, jobb, barn og alt det der. Jeg prøver å se på uføretrygden som en liten pause. Et mellomstopp. En mulighet til å kunne ta små skritt av gangen. Skyndte meg sakte. Det er ikke lengre sånn at «en gang ufør, alltid ufør». Livet mitt er ikke over. Det har jo ikke engang startet!

dream2
Bildet er fra jula.

I dag får jeg et spennende besøk av noen som har reist helt fra Oslo bare for å snakke med meg. Forteller mer om det senere i dag, nå må jeg skyndte meg å shine leiligheten før de kommer! Wish me luck!

Advertisements

4 Comments

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s