Kan uføre ha ambisjoner?

Jeg fikk innvilget uføretrygd i februar. Jeg har utsatt å søke i flere år, fordi jeg tenkte at det fortsatt var en mulighet for at jeg kunne bli frisk nok til å begynne å jobbe, men i fjor ble det bestemt at det var tid for å søke. Formen hadde begynt å stabilisere seg, og vi så at slik som den er nå, kommer den sannsynligvis til å være i noen år fremover. Gode perioder som kan vare en stund om jeg ikke sliter meg ut. Ufør betyr at jeg kan ha et godt liv flere måneder av gangen, ut i jobb betyr at jeg kan klare å holde hodet over vannet i 1-2 uker, før jeg i lange perioder blir for syk til å klare å leve i det hele tatt.

Jeg trodde jeg kom til å føle en enorm lettelse, men reaksjonen min var annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Jeg føler på en slags sorg. Selvsagt er jeg lettet over å kunne senke skuldrene og fokusere på å bli frisk, men samtidig så føler jeg at det nå er bekreftet at jeg virkelig er syk. Ufør liksom. Men det som plager meg mest, er skammen. Fordommene vi møter i samfunnet. Jeg tror aksepten er større nå enn den var før, men fordommene er mye mer synlig i dag. Før var det bygdetrollet som var problemet, de sure gamle kjerringene som skravlet bak ryggen på folk. De finnes fremdeles, men det trollet som er størst i 2016, er det store stygge nettrollet. Det som vanker rundt på forum og i kommentarfelt.

Det ser ut til at folk tror at det å være ufør er ensbetydende med å være lat. At vi bare koser oss hjemme hver dag fordi vi ikke gidder å jobbe. Ferie kan vi bare glemme å reise på, for ferie er noe man har når man jobber. Gidder du ikke å jobbe, så kan du ærlig talt ikke gidde å reise bort heller. Barn har vi i alle fall ikke lov til å ha. Å få barn er jo ingen menneskerett, og en person som er psykisk syk kommer uansett til å bli en dårlig mor. Her snakker vi omsorgssvikt og hele pakka. Har du «valgt» å bli ufør, har du valgt bort livet. Da har du ikke lov til å leve. Enten jobber du, eller så holder du deg hjemme. I skjul.

Det er en sorgprosess å akseptere at jeg er blitt ufør, men det som gir meg trøst er at jeg vet det ikke er for alltid. Jeg nekter å være ufør resten av livet. Jeg nekter å gi opp drømmene mine. Jeg har ambisjoner for livet, og de innebærer ikke å sitte inne og råtne. Nettrollet tror ikke det går an å både være ufør og ha ambisjoner for livet, men det er ikke sånn det fungerer. Det er ambisjonene mine som driver meg fremover. Det er de som gjør at jeg skal bruke tiden min på å bli frisk nå. Hadde jeg ikke hatt ambisjoner, kunne jeg like så godt brukt tiden på å jobbe i en uke eller to, så vært sykemeldt i et par måneder, før jeg hadde jobbet i et par uker igjen, og så vært sykemeldt, helt til jeg hadde blitt så utslitt at jeg hadde tatt livet mitt. Først «levd» et liv helt blottet for livskvalitet uten å ha overskudd til å ha kontakt med venner og familie, og deretter endt opp med å dø fordi jeg ikke hadde taklet det mer.

Drømmen min er å kunne gjøre det mange andre tar for gitt. Leve et a4-liv som består av jobb, kjøring og henting i barnehage, lage middag, gjøre husarbeid og stresse for å hverdagskabalen til å gå opp fordi jeg har så mye nyttig å gjøre. Reise på ferie, sånn type ferie bare folk som jobber kan ha, og generelt leve et så normalt liv som mulig. Tjene mine egne penger, og betale skatt så andre mennesker som trenger det kan få den hjelpen jeg har fått. Det er drømmen min, ikke å ligge hjemme resten av livet og motta penger fra NAV.

frisør

Her er et bilde fra da jeg var i full jobb som frisørlærling. Selv om yrket ikke var noe for meg, og selv om jeg ble sykere og sykere for hver uke, så savner jeg fælt å ha en jobb å gå til hver dag.

 

Advertisements

14 Comments

  1. Tusen takkk for kommentaren jeg fikk 🙂
    Utrolig fin blogg, og ganske stort å skrive om uføre, jeg er uføre selv men syns det er vanskelig å skrive om hvordan jeg har det med å være ufør ++
    Håper du får en utrolig fin dag 🙂

    Liked by 1 person

    Reply

  2. Flotte, sterke, ærlige og kloke Sandra ❤ Flott at du setter ord på det å være ufør. Nett- og bygdetrollene skulle ha gått i dine sko ei uke, så ville vel tonen fort blitt en annen. Stå på videre Sandra. Du hjelper nok flere enn du aner med dine ord. Klem Gry

    Like

    Reply

  3. Ja, det er sykt hvor mange fordommer det er mot uføre. Det er selvfølgelig snytere blant uføre som blant alle andre, men av en eller annen grunn er det liksom så mye mer forakt mot trygdesnyltere enn mot for eksempel folk som snyter på skatten, eller svindler forsikringsselskaper, enda disse tingene også koster samfunnet så store summer (mye, mye større summer når det gjelder skattefusk).

    Like

    Reply

    1. Ja, det er trist. Jeg tror det kanskje handler om en form for “sjalusi”. De ser vi bare går hjemme og får penger av staten, og skjønner ikke hva det innebærer å være ufør. Det er ikke det samme som ferie, selv om de kanskje tror det. Mange tror også at vi får veldig mye penger, fordi de har hørt det av andre, selv om det også er bullshit. De eksemplene du nevner er jo noe som er kriminelt, og det er kanskje derfor de ikke snakker så mye om det. De får jo straffen sin allikevel. Vi fortsetter jo å få penger til å gjøre “ingenting”, uten å bli straffet. Kan det handle om det tror du?

      Liked by 1 person

      Reply

      1. Har sikkert noe med misunnelse å gjøre, ja. Er usikker på om jeg i det hele tatt liker begrepet “ufør”. Hvis jeg sier at “Anne har en ryggskade så hun knapt kan gå, og smerter 24/7, så hun kan ikke jobbe”, har folk forståelse for det, men å bare si “Anne er ufør” åpner liksom for alle mulige tolkninger?

        (og sammenligningen gjaldt trygdesnyltere, ikke “vanlige” uføre, bare for å understreke det 😛 )

        Likte denne kronikken her, vet ikke om du har lest den:
        http://www.nrk.no/ytring/forakten-for-de-ufore-1.11488414

        Like

  4. Jeg vil først og fremst begynne med å si at språk er mektig, og den som behersker språket og kan ordbinde andre har også mye makt.

    Når det gjelder stigma så tenker jeg at stigma svært ofte kommer fra uvitende og forutinntatte holdninger man lærer gjennom danningen sin, både fra skole, familie, og miljøet man har som barn og ung voksen, og ikke alle stiller de samme kritiske spørsmål til disse holdninger.

    Det å skulle ta en pause for å kunne komme til å få ro, og klare å gjøre ting på egne premisser er utrolig viktig.
    Det er ikke akkurat lett å gå på jobb, for så å hylskrike resten av kvelden etterpå for å grue seg til neste dag fordi det gjør så helt vanvittig vondt i hele alt sammen, og nå skal alt gjentas dag etter dag og bedringen uteblir.

    Dessverre kan det tyde til at en veldig kynisk holdning fått fatt i det generelle samfunn om at «du skal levere noe til oss for å fortjene noe til enhver tid» noe som ikke sammenfaller med de verdier og holdninger som har vært lagt til grunn for de systemer og velferdsordninger som gjør at vi har et samfunn som kan gi rom for at man faktisk tar vare på hverandre.
    Det er også logisk feil å forvente at alle skal kunne gi absolutt sine 100% hele tiden. Vi vet at mange mennesker som opplever mobbing blir ignorert, og mange andre alvorlige forhold som omsorgssvikt og vold, voldtekt, mishandling, med mer. Det er ikke å forvente at alle skal kunne levere sitt ytterste til enhver tid når samfunnet ikke alltid fanger opp dette og tilbyr hjelp før det er gått alt for lang tid.
    Det er heller ikke så enkelt å snakke om å ha en eller annen form for trygd når velferdsordninger hele tiden mistenkeliggjøres og bittesmå grupper legger grunnlaget for svært så polariserte og fragmenterte politiske meninger.

    Dersom det ikke forstås at slike forhold legges til grunn for tiltak/programmer og muligheter som AAP og uføre, så er det lett å tenke at man enten ignorant eller sjalu, eller helt uinteressert og bare fokuserer på seg selv, eller en kombinasjon av dette, for hvem vil ikke kunne ligge i senga til klokken 12 hver dag i 1-5-10 år? De er til for å skulle ha muligheten til å komme seg til hektene og å bli bedre, og det gir også tid til å hvile litt, istedet for å gråte deg gjennom dagen på jobb, men det er ikke «bare å ligge på sofaen». Sannheten er jo noe helt annet, NAV stiller mange krav og skisserer aktivitetsplaner og det ene og det andre, og utfordrer gjerne når det er enighet med (ofte) helse om at det kan være hjelpsomt, selv om man ikke føler seg, eller er klar for det, og kan risikere å falle noe tilbake.

    Som en slutning tenker jeg at det handler om privilegier i stor grad. Det handler om at mange mennesker som ikke har forståelsen eller kunnskapen om hvordan det er å være redd for å bryte sammen igjen, gråtetokter på jobb, og samtidig måtte holde ut med at en gjerne finner stadige bekreftelser i samfunnet om hvor uønskelig det er å være syk, eller å ikke kunne lever sitt ytterste til enhver tid, men å være sykemeldt er mer ok. (men det bør vel helst være synlig syk det og)

    Like

    Reply

  5. Så godt skrevet.
    Er selv ufør på 10. året. Har vært syk siden 16 års alderen. Brukte mange år på å akseptere at jeg ikke klarte jobbe. Har fått min del av skyldfølelse og kommentarer opp gjennom.
    Selv de som så alt strevet og vanskene jeg hadde kom med “gode råd” og meninger som var tullete og nedverdigende.
    I en alder av 40 har jeg fått tilbake troen på meg selv. At jeg også er verdt noe.
    Har nå et godt liv, som ufør.
    Barna begynner å bli store og jeg har verdens snilleste mann.
    Så alle som sliter med å være ufør, et godt og lykkelig liv er mulig.
    Å akseptere seg selv og sine begrensninger er viktig, ikke bruk krefter på å forsvare deg, å få ufør er hverken lett eller en ønske situasjon. Vi er verdt like mye som alle andre!

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s