Takknemlig

Jeg er så takknemlig for alle de gode menneskene jeg har i livet mitt. Vennene mine, familien min og hjelpeapparatet jeg har rundt meg. Jeg er også takknemlig for vennene og familien til min kjære venninne. Dette har vært en utrolig vond uke, der vi måtte følge det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har møtt til graven. Det var forferdelig trist, men samtidig fint. Men det er jo sånn det er med begravelser. Det gjør vondt å ta farvel, men det er fint å se hvor mange mennesker som satte pris på den avdøde. Det var en verdig begravelse.

Jeg er veldig glad for at bestevenninnen min som også kjente henne var med i begravelsen. Vi tok toget ned til Oslo på mandag, og var der i noen timer før turen gikk videre til Ski. Vi klarte å få tankene over på andre ting, og vi hadde en fin dag. Den åtte timer lange togturen gikk utrolig nok så fort at vi kunne sittet der i flere timer til. Hjemme hos hun vi var så heldig å få bo hos, satt vi i flere timer og snakket om Desirée. Det var fint. Vi fortalte historier om henne, og snakket om hvor fint et menneske hun var. Det gjør godt å prate om de fine minnene. Det er jo sånn vi husker henne.

Da jeg kom hjem onsdag kveld knakk jeg helt sammen. Jeg datt sammen på gulvet og gråt som jeg aldri har grått før. Jeg gråt som et lite barn. Savnet og sorgen var helt uutholdelig. Jeg klarte etterhvert å kontakte stemoren min som ringte nattevakta her jeg bor. De klarte å ordne sånn at en annen nattevakt i bygget kom ned til meg, og hun strøk på meg og trøstet meg til jeg klarte å roe meg ned. Etterpå fulgte hun meg opp til nattevakta på den basen jeg tilhører, hvor jeg fikk sitte til jeg var trøtt nok til å legge meg til å sove.

Det går litt bedre nå. Sorgen kommer i bølger, og jeg kan fortsatt gråte, men jeg gråter vanlig nå. Jeg tror jeg trengte det sammenbruddet for å få ut alle følelsene jeg hadde holdt inni meg. Det var jævlig mens det stod på, men det føltes godt etterpå. Savnet er stort, men jeg må lære meg å leve med det. Hun klarte å akseptere situasjonen selv, og da må jeg også klare det. Jeg bærer med meg minnene vi har, og jeg kommer alltid til å huske det vi har opplevd sammen. Sorg er vondt, men jeg vet den kommer til å bli enklere å leve med med tiden.

img_20160420_013950.jpg

Her er forresten tatoveringen jeg tok for en stund siden. Jeg er ikke så
fornøyd med den, så jeg skal dra for å høre om de kan fikse litt på den.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s