Fem måneder senere – hvordan går det?

Det er fem måneder siden sist jeg la igjen livstegn på bloggen. Det har vært godt å ikke ha en blogg å tenke på, og heller fokusere på å leve livet. Ikke leve for å skrive, eller skrive for å leve, men bare leve for å leve. Jeg har det bra. Veldig bra.

De fem siste månedene har vært veldig innholdsrike. I slutten av juli satte jeg meg helt alene på flyet til Portugal for å surfe. Jeg, som ikke engang turte å ta bussen til en annen bydel for noen år siden, dro på egenhånd til Portugal. Jeg bodde på surfecamp med en herlig bukett med flotte mennesker fra hele verden, og levde virkelig livet. Planen var å surfe hver dag, men det ble stopp etter dag 1 da jeg pådro meg en kraftig lyskestrekk og endte opp med krykker og daglige sprøyter i rumpa. Men hey, uken var fantastisk. Jeg lot tårene komme, gråt meg ferdig, tørket tårene og lo resten av uken. De siste to dagene fikk jeg nyte følelsen av å stå på bølgene (og kave under dem) igjen, før det ble en uke til med krykker, heheh.

13872987_10153673552256922_3147384437324883289_n 13920625_10153673552601922_1486837077966563719_n

I august tok jeg opp dansen igjen. Jeg har omtrent daglig savnet å danse siden jeg ble for syk til å fortsette i mars 2009, men endelig lå alt til rette for at jeg kunne ta det opp igjen. Det har vært både hardt, kleint, ubehagelig, skummelt og forferdelig til tider, men mest av alt gøy. Sist søndag hadde vi juleshow på Byscenen, og det var herlig å være på scenen igjen, selv om jeg må si det er skumlere som voksen enn som tenåring.

13921065_10153673553966922_7399437146298327544_n

I september flyttet jeg ut av boligen, og inn i en vanlig privat leilighet. Jeg har ikke angret ett sekund på det valget, og det er ingenting jeg savner med den gamle boligen. Jeg har ikke hatt noen form for oppfølging annet enn samtaler med psykologen nå og da, samt muligheten til å snakke med basen i telefonen på mandager og torsdager, men den muligheten har jeg sjeldent benyttet meg av. Medisinene har jeg også tatt over selv. Det er godt å bare klare meg selv. Være voksen og selvstendig, sånn som man skal være når man er 26.

1479663003328_1481294733498
Ny tatovering.

I oktober og november holdt jeg åtte foredrag på syv uker, og selv om det kanskje ble litt i overkant mye på kort tid, så var det gøy. Iløpet av den perioden har jeg sluttet med manus, og utviklet meg mye som foredragsholder. Det som var mest spesielt for meg, var da jeg holdt foredrag for de som nå går i den gruppeterapien som reddet livet mitt, og deres nærmeste. Det var fantastisk å kunne stå der og gi dem håp om at det er mulig å få det bedre. Jeg har også gått over fra Mental Helse Ungdom til fylkeslaget i Mental Helse, og trives godt der.

foto_dag_oyvind_antonsen_foredrag_salgstinget_2web900x600Bilde fra et treff vi arrangerte i styret, hvor Jens Quanvik kom og holdt foredrag.

Jeg har kommet dit at jeg anser meg selv som frisk. Jeg er fremdeles ufør, og kanskje kommer jeg til å være det i noen år til, men jeg føler meg frisk. Frisk med fare for syke perioder, istedenfor syk med friske perioder. Jeg har ikke vært innlagt på 10 mnd, og det er ikke fordi jeg alltid har det så fantastisk bra. Jeg har dager som er verre enn andre, og jeg møter stadig på utfordringer og bumper i veien, men forskjellen er at det ikke får hele verden til å rase sammen. Jeg takler det ved å ta fornuftige valg. Jeg kjenner meg godt nok til å vite hva som vil hjelpe meg i ulike situasjoner. Noen ganger er det å bare ligge i sofaen og synes synd på meg selv en hel dag, mens andre dager kan det være å dra meg på dansing, uansett hvor lite jeg har lyst til det. Jeg jobber hele tiden med tankene mine og bruker daglig verktøyene jeg har fått i behandlingen. Men det er det som gjør at jeg føler meg frisk. Jeg takler motgang.

14906822_10153892433756922_4764206365227162409_n14079892_10153703324976922_5337565711525200695_n14907023_10153908247486922_8156879947255587431_n

Jeg oppnår stadig nye ting, får toppkarakterer på skolen, og har fått meg en fantastisk kjæreste som gjør livet mitt komplett. Jeg elsker livet, og har det mye bedre enn jeg noen gang har hatt det. Bortsett fra at jeg ligger syk akkurat nå da, men det kunne vært verre.

Takk igjen, alle dere som har fulgt bloggen min og skrevet fine ting til meg iløpet av de årene jeg har blogget om livet mitt. Dere har vært en fantastisk støtte!

Advertisements

8 Comments

  1. Åh, så glad på dine vegne! Blir samtidig litt misunnelig. Misunnelig for at jeg er tjuesju (eldre enn deg!), og ikke føler meg frisk overhodet. Tvert i mot, så føler jeg at jeg bare blir verre og verre med årene, og at jeg ikke klarer å stanse det. Ohwell… Kanskje det blir! Ønsker deg i alle fall alt godt, og syns det er knallbra at du har klart alt du har klart!

    Like

    Reply

    1. Det blir, det blir, Drea! Husk at jeg startet “karrieren” min i psykiatrien tidligere enn deg også, og har hatt 149 (!!) innleggelser siden 2009. Jeg startet den harde jobben tidlig, og det tok 7,5 år å komme dit jeg er i dag, med en så sakte tilnærming til resultatet at jeg ikke merket det selv. Det har ikke vært lett, men jeg har greid det! Og det greier du også!

      Like

      Reply

  2. Herregud, så godt det er å lese dette, Sandra! Du setter ord på det vi som bryr oss om deg vel har sett/håpet på (det er grenser for hva en får med seg som langdistansevenninne), og det er jo bedre enn jeg trodde (og håper)! Jeg håper du er innmari, innmari fornøyd med deg selv, og helt vilt stolt. Det er det vi andre føler om deg nå!

    Like

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s